Jerndrømmen som brant opp

Ole Alsing var fut på Sunnmøre midt på 1700-tallet og fikk for seg at han skulle tjene store penger på å utvinne jern. Kongen i København var i pengenød, og mer enn villig til å legge til rette for mer skatt til statskassa ved å gi Alsing og andre gründere vide fullmakter og rettigheter. 

UPOPULÆR:  Ole Alsing var upopulær, både som fut og som verkseigar. Denne teikninga frå boka illustrerer ei segn om då bonden Erik Bakkemyrå fekk nok og kasta futen på dør etter at Alsing hadde kravd meir trekôl til jarnverket. Bøndene var nemleg fortvilte over at skogane vart snauhogde på denne måten. TEIKNING: MARTIN STAVIK 
        
            (Foto: Martin Stavik)
Illustrasjon fra Sunnmørsposten

Fullmakt fra kongen

Det var han Ole Alsing, fut på Sunnmøre, som midt på 1700-tallet fikk for seg at han skulle tjene store penger på å utvinne jern. Kongen i København var i pengenød, og mer enn villig til å legge til rette for mer skatt til statskassa ved å gi Alsing og andre gründere vide fullmakter og rettigheter til større prosjekter. Pengene skaffet Alsing seg gjennom et godt gifte og lån. Så skred han til verket. Jernmalm fant han i store mengder på Sunnmøre, der han kjøpte gruverettigheter i Vanylven etter anbefaling fra en ekspert. Det skulle vise seg å være et dårlig råd, men det visste ikke Alsing ennå. Når malmen var på plass, var neste spørsmål hvor jernet skulle utvinnes. Det trengtes mye mer trekull enn malm for å utvinne rent metall, derfor var det viktigere å legge driften til et område med nok skog enn i nærheten av gruvene.

Kjøpte 2-300 garder

Valget falt på Osen innerst i Fannefjorden. Hit kunne malmen fraktes sjøveien; her var vann og fall til å lage vannkraft til blåsebelg og knepphammer; og — viktigst — her var mye skog. To mil i alle retninger rundt jernverket hadde — eller hevdet — Alsing rett til skogen. Han kjøpte opp mellom 200 og 300 garder, og ble slik den største jordeier i Romsdal gjennom alle tider. Over en femdel av all jord var på hans hender. Hjertet av verket, selve masovnen, var nesten 12 meter høy, og må ha vært et mektig skue der innerst i Osen da det sto ferdig i 1763. Grunnflata var på knappe 80 kvadratmeter — 8-9 meter lang på hver av de fire sidene. Ytterst var en mur av spesialhugde steiner på opptil 3,6 meters bredde, fraktet av bøndene på vinterstid fra Dyrlia flere kilometer unna. Beboerne på brukene Alsing kjøpte opp, ble leilendinger under ham. De som bodde innenfor en radius på 2 mil, var forpliktet til å kjøre kull til verket, for en billig penge.

Urimelig streng

Én ting var at undersåttene ble nektet å selge trevirke til borgerne i Molde som etterspurte denne varen og ga god pris. Men så streng var Alsing som godseier at bøndene ikke engang fikk bruke tømmer til egne bygninger. Vanlig andre steder var å brenne kol av restved og avkapp, men for at Alsing skulle få nok til verket, gikk også det beste trevirket med. Det sies at folk begynte å feie golvet hver gang de hørte hunden gjø. Hvis det var Alsing som kom og ikke fant hus og heim i beste orden, kunne de risikere å bli kastet fra gard og grunn. Enorme mengder kull måtte til for å holde masovnen gående. For å få 12 tønner kol, måtte man brenne 4 kubikkmeter ved — tilsvarende en vedstabel to meter høy, to meter bred, og 1 meter dyp. I løpet av et år, skal behovet ha vært 72 000 (!) tønner kol.

Lite og dårlig

Et stort problem var at bøndene ikke kunne kolbrennerfaget, og dermed brente masse ved til aske i stedet for til kol. Det skjer når ilden ikke bygges opp på rett måte, og ikke voktes godt nok. Men alt Alsings — eller mest bøndenes — strev til tross, det ble så godt som ingen ting ut av det. For det viste seg at jernmalmen var av dårlig kvalitet, og at ovnen ikke fikk opp høy nok temperatur til å få optimalt resultat av den dårlige malmen. Et års brenning ga ca 2000 kilo jern, og av dette kunne knapt halvparten brukes til smijern. Til sammenligning produserte Lesja Jernverk 12 000 kilo jern av god kvalitet, noen år nesten det dobbelte. I tillegg til at Osen Jernverk var en ulykke for bøndene i området og sikkert ikke fett for de kanskje 15-20 ansatte, ble altså utbyttet så godt som ingen ting. Skog i to mils omkrets var hogd ned og forkullet til ingen nytte. Fortsatt finnes områder der skogen ennå ikke er grodd til igjen.

Aldri mer

Da Alsing døde, skuffet, fattig og belånt i 1780, ble jernverket lagt ned på flekken. Bøndene fikk til og med kongens underskrift på et vedtak om at et slikt industriprosjekt aldri igjen skulle se dagens lys i Romsdal! Folk i området ønsket å glemme de dårlige minnene fra Osen Jernverk, og lot verket gro igjen etter at de hadde tatt ut steiner og annet de kunne bruke. Fortellinger om den forhatte Ole Alsing har imidlertid overlevd til i dag. Med skogrydding og info-skilt er historien om Osen Jernverk nå brakt lenger fram i lyset enn den har vært siden nedleggelsen i 1780.

«Havet kokte»

Så forhatt var jernverks-eier Ole Alsing at det på folkemunne går historier om at bøndene nektet å ha ham liggende på kirkegarden sammen med seg. De skal ha gravd ham opp, senket kista i sjøen. Da kokte sjøen, og det gjør den fortsatt av og til der han ligger – sies det.
Men Bjørn Austigard, som tirsdag ledet vandringen om Jernverkets historie for ca 80 interesserte, avkrefter den historien. Han kommer imidlertid med en annen, som skal være sann:
– Ole Alsing ble tatt opp fra sin gravplass under kirkegolvet på Vestnes 92 år etter sin død. Siden han hadde vært en høytstående person, var han balsamert, og det viste seg at han var godt bevart.
– En kar som sto i nærheten da han ble tatt opp, skal ha kommet bort, løftet grevet sitt og satt det i skallen på den døde – med ordene «her skal du få det du skulle hatt mens du levde!»

https://www.rbnett.no/kultur/article77669.ece

Skyver ansvar på direktøren

Den tiltalte styreformannen i Aluscan, Gerhard Eide, trodde alt var i sin skjønneste orden ved gjenvinningsbedrifta på Raudsand i Nesset. I tingretten i Molde onsdag skjøv den tiltalte styreformannen alt ansvaret for mulige miljøforbrytelser over på direktøren.

advokater
Forsvarerne i Aluscansaka har klienter som står mot hverandre. Lars E.Skotvedt (t.v) forsvarer Kjell Olav Sjøli, mens Per M.Strandborg forsvarer Gerhard Eide. Foto: Gunnar Sandvik

I dag var det styreformann Gerhard Eide sin tur til å forklare seg i retten, der han og tidligere administrerende direktør Kjell Olav Sjøli står tiltalt for miljøkriminalitet.

Gerhard Eide sa han var mest opptatt av markedet og stolte på sin direktør.

Ryddig

– Sjøli var veldig ryddig og flink med papir, sa styreformannen som stolte på at direktøren hadde alt i skjønneste orden gjennom et nært forhold til Statens Forurensingstilsyn SFT.

Ukjent med ulovlig utslipp

Gerhard Eide avviste at han hadde vært med å bestemme at rør med utslipp skulle gå rett i fjorden.

Heller ikke deponering av det importerte avfallet i dagbruddet Bergmesteren var han klar over før anmeldelsen kom.

Om skogsdøden og skadene på skogen rundt Aluscan, sa styreformannen at han ble kjent med dette i 1998, men trodde det kom av den tørre sommeren året før og han mente også årsaken kunne være et asfaltverk på naboeiendommen.

Ingen risikovurdering av det ytre miljøet ble gjort, men vi var opptatt av å få ned støvflukt ved lossing. Vi forbedra her og der etterhvert som vi fikk råd, sa Eide.

Diffuse utslipp

Om diffuse utslipp av gasser og støv til luft, sa styreformannen at at han trodde Aluscan var godt innom alle grenser. – Det er umulig å drive slik virksomhet uten slike utslipp, sa han og sammenligna det med at hvis man røyker er det også diffuse utslipp.

Falske statements

På tiltalepunktet om falsk forklaring skjøv Gerhard Eide også ansvaret over på direktøren. At det var sendt mange uriktige statementes – bekreftelser – til leverandørene av avfall og til SFT om at det hadde skjedd gjenvinning, mens realiteten var at spesialavfallet var deponert, kjente han ikke til.

– Her er det en erindringsforskjell mellom oss, sa Eide. Han fikk først vite om dette da den nye direktøren, Nils Petter Vegsund, overtok etter Sjøli.

Personlige motsetninger

I retten ble det også fokusert på motsetningene som bygde seg opp mellom styreformannen og direktøren, etter at Eide flytta fra Hordaland og til Raudsand.

Sjøli likte ikke dette og det toppet seg i en konflikt om Sjølis kone som var personalsjef.

– Hun må gå, mente styreformann Eide.

– Ikke så lenge det flyter blod i mine årer, skal Sjøli ha svart. I retten i dag hevda Gerhard Eide at Sjøli skal ha sagt at ”han skulle sørge for at han og hans familie skulle bli ødelagt”.

Tingretten dro onsdag ettermiddag på befaring på Aluscan på Raudsand og saka fortsetter i dagene framover med vitneforklaringer.

https://www.nrk.no/mr/skyver-ansvar-pa-direktoren-1.242265

 

Nekter straffeskyld

De to tidligere lederene ved gjenvinningsbedriften Aluscan i Nesset nektet straffeskyld da saken mot de to startet i Romsdal tingrett mandag.

Tidligere styreformann Gerhard Eide og tidligere daglig leder Kjell Olav Sjøli er blant annet tiltalt for brudd på forurensningsloven.

I perioden mellom 1995 og 1999 lagret virksomheten nesten 36.000 tonn oksid mer enn det SFT hadde tillatt.

Romsdal tingrett har sett av to uker til behandling av saken.

Gjenvinningsbedrifta Aluscan har tidligere fått forelegg for brudda på forurensingslova og vedtatt disse, men rettsaka som begynte i tingretten i dag går mot de to bedriftseierne personlig.

De to – styreformann Gerhard Eide og administrerende direktør Kjell Olav Sjøli – er satt under tiltale for omfattende miljøkriminalitet i drifta av Aluscan gjennom 90-tallet og fram til konkursen i selskapet.

Etter straffeloven er de tiltalt for falsk forklaring. 31 ganger har de skriftlig bekrefta til Statens Forurensingstilsyn SFT at Aluscan hadde gjenvunnet mer enn 15.000 tonn møllestøv som er spesialavfall, mens det i virkeligheten bare var lagra på området til bedrifta.

De er også tiltalt for flere brudd på forurensingsloven – bedrifta har sluppet ut betydelige mengder farlig stoff til sjø og luft og Aluscan har lagra minst 35.000 tonn mer oksid enn de hadde tillatelse til fra SFT.

Dette var miljøbedrifta som skulle gjenvinne avfall fra aluminiumsbedrifter over hele Europa, mens realiteten var at små mengder ble gjenvunnet og det meste bare ble lagret i de gamle gruvegangene til Rødsand Gruber og i åpne dagbrudd på området til bedrifta.

Dagen i retten har gått med til aktors dokumentasjon av søknader og utslippstillatelser til SFT gjennom 90-tallet. Mellom 30 og 40 vitner skal møte i retten i de to ukene som er satt av.

Ingen av partene kommer foreløpig med noen påstander i saka, men det er klart at forsvaret vil kreve full frifinning av de to tiltalte.

https://www.nrk.no/mr/nekter-straffeskyld-1.242210

Lyktes ikke med teknologi

Aluscan lyktes aldri med å utvikle teknologi for gjenvinning av aluminiumsavfall. Det sa den tiltalte direktøren i nessetbedrifta i retten i Molde i dag. Han vedgikk at alternativet til utslepp rett i fjorden var å stenge produksjonen ved Aluscan.


Utakk

– Utakk er verdens lønn, sa Aluscandirektøren Kjell Olav Sjøli i retten i dag som et hjertesukk om alt de hadde lagt ned i bedrifta og at de nå satt her på tiltalebenken.

Miljøtanke

– Vår kongstanke var å bidra til å gjøre noe med den globale forurensinga ved å hente avfall, saltslagg fra aluminiumsindustrien i Europa og til Raudsand. Her lå forholda spesielt godt til rette i de nedlagte gruvene til mange års drift med gjenvinning. Vi så ikke fare for forurensing.

Omsmelteverk

Først var planen et omsmelteverk, men det lot seg ikke realisere. Så søkte de og fikk tillaltelse til et et behandlingsanlegg for saltslagg, der de knuste, malte og sikta slagget – brukte masse ferskvann til dette for å skille ut aluminium, og prosessvannet ble fylt opp i de store gruvegangene på Raudsand.

Gruvene gikk tett

Men gruvene gikk etter hvert tette i bunn – og ifra høsten 1997 gikk utslippet rett i fjorden.

Vi hadde ikke noe valg, sa Sjøli. Alternativet var å stoppe produksjonen. Vi informerte ikke SFT og var redd for at det ville medføre masse konsekvensutredninger. Vi vurderte heller ikke dette som noen forurensingsfare, sa den tidligere Aluscandirektøren.

Ny teknologi

– Vår plan var å bygge en oksidfabrikk som skulle løse alle problemene med avfallet.

Men vi var for optimistiske. Det ble for kostnadskrevende og vi lyktes aldri med å utvikle en teknologi som kunne gjenvinne aluminium fra møllestøv og saltslagg.

Dermed ble avfallet etter hvert lagra i åpent deponi uten at det ble gjenvunnet.

Men leverandørene i Europa fikk bekreftelser med kopier til SFT og at det hadde skjedd en gjenvinning.

Skogsdød

Også skogsdød rundt lagringsdeponi og fabrikk var tema i retten i ettermiddag. Diffuse utslipp av gasser og støv gjorde at skogen ble brun . Vi skifta tak og satte inn tiltak, sa Sjøli, og brukte mye penger og ressursser på å bedre innemiljøet etter at ansatte på Aluscan ble kvalme og sjuke av gassene fra produksjonen. Men vi kom aldri så langt at vi fikk gjort risikoanalyser på det ytre miljøet, sa Kjell Olav Sjøli.

Onsdag skal den andre tiltalte, styreformann Gerhard Eide forklare i Romsdal tingrett seg før det blir befaring på Aluscan på Raudsand.

https://www.nrk.no/mr/lyktes-ikke-med-teknologi-1.242240