Jerndrømmen som brant opp

Ole Alsing var fut på Sunnmøre midt på 1700-tallet og fikk for seg at han skulle tjene store penger på å utvinne jern. Kongen i København var i pengenød, og mer enn villig til å legge til rette for mer skatt til statskassa ved å gi Alsing og andre gründere vide fullmakter og rettigheter. 

UPOPULÆR:  Ole Alsing var upopulær, både som fut og som verkseigar. Denne teikninga frå boka illustrerer ei segn om då bonden Erik Bakkemyrå fekk nok og kasta futen på dør etter at Alsing hadde kravd meir trekôl til jarnverket. Bøndene var nemleg fortvilte over at skogane vart snauhogde på denne måten. TEIKNING: MARTIN STAVIK 
        
            (Foto: Martin Stavik)
Illustrasjon fra Sunnmørsposten

Fullmakt fra kongen

Det var han Ole Alsing, fut på Sunnmøre, som midt på 1700-tallet fikk for seg at han skulle tjene store penger på å utvinne jern. Kongen i København var i pengenød, og mer enn villig til å legge til rette for mer skatt til statskassa ved å gi Alsing og andre gründere vide fullmakter og rettigheter til større prosjekter. Pengene skaffet Alsing seg gjennom et godt gifte og lån. Så skred han til verket. Jernmalm fant han i store mengder på Sunnmøre, der han kjøpte gruverettigheter i Vanylven etter anbefaling fra en ekspert. Det skulle vise seg å være et dårlig råd, men det visste ikke Alsing ennå. Når malmen var på plass, var neste spørsmål hvor jernet skulle utvinnes. Det trengtes mye mer trekull enn malm for å utvinne rent metall, derfor var det viktigere å legge driften til et område med nok skog enn i nærheten av gruvene.

Kjøpte 2-300 garder

Valget falt på Osen innerst i Fannefjorden. Hit kunne malmen fraktes sjøveien; her var vann og fall til å lage vannkraft til blåsebelg og knepphammer; og — viktigst — her var mye skog. To mil i alle retninger rundt jernverket hadde — eller hevdet — Alsing rett til skogen. Han kjøpte opp mellom 200 og 300 garder, og ble slik den største jordeier i Romsdal gjennom alle tider. Over en femdel av all jord var på hans hender. Hjertet av verket, selve masovnen, var nesten 12 meter høy, og må ha vært et mektig skue der innerst i Osen da det sto ferdig i 1763. Grunnflata var på knappe 80 kvadratmeter — 8-9 meter lang på hver av de fire sidene. Ytterst var en mur av spesialhugde steiner på opptil 3,6 meters bredde, fraktet av bøndene på vinterstid fra Dyrlia flere kilometer unna. Beboerne på brukene Alsing kjøpte opp, ble leilendinger under ham. De som bodde innenfor en radius på 2 mil, var forpliktet til å kjøre kull til verket, for en billig penge.

Urimelig streng

Én ting var at undersåttene ble nektet å selge trevirke til borgerne i Molde som etterspurte denne varen og ga god pris. Men så streng var Alsing som godseier at bøndene ikke engang fikk bruke tømmer til egne bygninger. Vanlig andre steder var å brenne kol av restved og avkapp, men for at Alsing skulle få nok til verket, gikk også det beste trevirket med. Det sies at folk begynte å feie golvet hver gang de hørte hunden gjø. Hvis det var Alsing som kom og ikke fant hus og heim i beste orden, kunne de risikere å bli kastet fra gard og grunn. Enorme mengder kull måtte til for å holde masovnen gående. For å få 12 tønner kol, måtte man brenne 4 kubikkmeter ved — tilsvarende en vedstabel to meter høy, to meter bred, og 1 meter dyp. I løpet av et år, skal behovet ha vært 72 000 (!) tønner kol.

Lite og dårlig

Et stort problem var at bøndene ikke kunne kolbrennerfaget, og dermed brente masse ved til aske i stedet for til kol. Det skjer når ilden ikke bygges opp på rett måte, og ikke voktes godt nok. Men alt Alsings — eller mest bøndenes — strev til tross, det ble så godt som ingen ting ut av det. For det viste seg at jernmalmen var av dårlig kvalitet, og at ovnen ikke fikk opp høy nok temperatur til å få optimalt resultat av den dårlige malmen. Et års brenning ga ca 2000 kilo jern, og av dette kunne knapt halvparten brukes til smijern. Til sammenligning produserte Lesja Jernverk 12 000 kilo jern av god kvalitet, noen år nesten det dobbelte. I tillegg til at Osen Jernverk var en ulykke for bøndene i området og sikkert ikke fett for de kanskje 15-20 ansatte, ble altså utbyttet så godt som ingen ting. Skog i to mils omkrets var hogd ned og forkullet til ingen nytte. Fortsatt finnes områder der skogen ennå ikke er grodd til igjen.

Aldri mer

Da Alsing døde, skuffet, fattig og belånt i 1780, ble jernverket lagt ned på flekken. Bøndene fikk til og med kongens underskrift på et vedtak om at et slikt industriprosjekt aldri igjen skulle se dagens lys i Romsdal! Folk i området ønsket å glemme de dårlige minnene fra Osen Jernverk, og lot verket gro igjen etter at de hadde tatt ut steiner og annet de kunne bruke. Fortellinger om den forhatte Ole Alsing har imidlertid overlevd til i dag. Med skogrydding og info-skilt er historien om Osen Jernverk nå brakt lenger fram i lyset enn den har vært siden nedleggelsen i 1780.

«Havet kokte»

Så forhatt var jernverks-eier Ole Alsing at det på folkemunne går historier om at bøndene nektet å ha ham liggende på kirkegarden sammen med seg. De skal ha gravd ham opp, senket kista i sjøen. Da kokte sjøen, og det gjør den fortsatt av og til der han ligger – sies det.
Men Bjørn Austigard, som tirsdag ledet vandringen om Jernverkets historie for ca 80 interesserte, avkrefter den historien. Han kommer imidlertid med en annen, som skal være sann:
– Ole Alsing ble tatt opp fra sin gravplass under kirkegolvet på Vestnes 92 år etter sin død. Siden han hadde vært en høytstående person, var han balsamert, og det viste seg at han var godt bevart.
– En kar som sto i nærheten da han ble tatt opp, skal ha kommet bort, løftet grevet sitt og satt det i skallen på den døde – med ordene «her skal du få det du skulle hatt mens du levde!»

https://www.rbnett.no/kultur/article77669.ece