Derfor sa Gjelsten nei til Raudsand

Gjelsten Holding-eide NOAH sa nei til å delta i Bergmesteren Raudsands planlagte deponi for farlig avfall på Raudsand. Nå forteller Bjørn Rune Gjelsten for første gang hvorfor.

NOAH: NOAHs administrerende direktør, Carl Hartmann (t.v.) og eier Bjørn Rune Gjelsten ble invitert og takket nei til Bergmesteren Raudsand.             (Foto: Egil H. Torvik)

NOAHs administrerende direktør, Carl Hartmann (t.v.) og eier Bjørn Rune Gjelsten ble invitert og takket nei til Bergmesteren Raudsand.  FOTO: EGIL H. TORVIK

NOAHs anlegg på Langøya i Oslofjorden vil være fullt om noen år, med dagens drift og planer. Det anbefalte anlegget for farlig avfall i Norge er nå NOAHs nye konsept: En delt løsning mellom NOAHs nåværende prosessanlegg på Langøya og deponering av ferdig stabiliserte masser i Brevik i Telemark. Bergmesteren Raudsand i Nesset har som kjent fremmet et alternativ. Telemark. Bergmesteren Raudsand i Nesset har som kjent fremmet et alternativ.

– Vi har vurdert Raudsand og konseptet der objektivt og grundig. Hvis Raudsand hadde vært et godt alternativ, hadde vi vært der for lenge siden. Det ville gledet meg stort å kunne være med å skape industriarbeidsplasser i Romsdal. Det har jeg vært med på tidligere, sier Bjørn Rune Gjelsten, som hittil ikke har uttalt seg om Raudsand-prosjektet.

– Debatten om deponiplanene på Raudsand har pågått lenge. Hvorfor går du ut først nå?

– Jeg liker ikke å snakke om andre. Gjelsten Holding har historikk for å feie for egen dør, og jobbe med våre ting. Men når Bergmesteren Raudsand har valgt å gå ut og kommentere NOAH – delvis negativt – finner jeg det riktig å korrigere noen fakta. Jeg hadde ikke kommet til å gå ut om det ikke var for at Bergmesteren Raudsand har kommet med feilaktige opplysninger om NOAH. At en aktør som ikke har noen historikk av betydning i bransjen skal få fritt spillerom til det, synes jeg er feil. Derfor kommenterer jeg nå planene på Raudsand i media for første og siste gang, sier Gjelsten.

– Jeg har også sett at det fra aktører i Romsdal har kommet bemerkninger om at «Gjelsten kommer vel og tar over om en kjører i gang på Raudsand, og det ikke går så bra». Jeg kommer ikke til å overta på Raudsand. Vi fikk i et møte i våre kontorer i Oslo en høflig invitt fra Bergmesteren Raudsand til en dialog og eventuelt være partner. Vi takket høflig nei. Vi klarer ikke å se at prosjektet verken faglig eller økonomisk er forsvarlig.

Fjellkvalitet

– Fjellkvaliteten på Raudsand, med såkalt «surt» fjell, er dårlig egnet til deponi. Faglig føler vi oss ikke komfortable med å legge et anlegg i slikt fjell. Den klart beste løsningen for slike deponi, er fjell med kalkstein. Det er det på Langøya, der vi har drevet i 30 år, og det er det i Brevikgruvene. Faglig er dette godt dokumentert, sier han.

Økonomi

NOAH tjener 80-90 millioner kr årlig på farlig avfall, prosessert og deponert på Langøya. I tillegg kommer ordinært avfall. Bjørn Rune Gjelsten sier økonomien i driften på Raudsand ikke vil være forsvarlig.

– Vår kundemasse ligger i Sør-Norge og Norden. Distansen gjør at det vil koste cirka 80-100 kroner mer per tonn – og over 50 millioner kroner mer per år – å skipe avfallet til Raudsand enn til Brevik. Det er hele forskjellen på å være konkurransedyktig eller ikke. Her snakker vi ikke om å konkurrere i Norge, men med tyske saltgruver, sier Gjelsten.

Han peker videre på at det ikke er sprengt ut haller for lagring på Raudsand, slik det er i Brevik, og at det vil koste cirka 140 kroner per tonn – tilsvarende over 100 millioner kroner per år – å gjøre det.

– Vi har i en presentasjon fra Bergmesteren Raudsand fått forklart at dette skal løses ved at de skal selge stein, og ta returfrakt med båtene. Det vet vi ikke er «liv laga». Vi har som ledende aktør i Europa selv analysert denne returfraktmuligheten. Når det kommer inn et skip med forurenset flygeaske, kan du ikke bare hive rein stein oppi båten og deretter selge steinen. Da er steinen per definisjon forurenset. Vi tror det er mest sannsynlig at steinen som blir tatt ut på Raudsand blir dumpet i sjøen.

Stor investering

Han peker videre på at et slikt anlegg vil kreve en stor investering.

– Skal en bygge et prosessanlegg tilsvarende det vi har, vil det koste fra 700–800 millioner og opp mot en milliard kroner. På Raudsand vil det være med et nytt selskap uten historikk på produksjon og prosessering – og uten kundebase. Vi kjenner innkjøringsproblemene på Langøya da anlegget der var i sin ungdom på 1990-tallet. Det er ikke så enkelt at en kan blåkopiere det vi driver med – og vår erfaring gjennom flere tiår. På Raudsand vil det være en ny aktør som skal bygge et anlegg til nærmere en milliard. Jeg vil se den banken som vil finansiere et slikt anlegg med mer enn 50 prosent fremmedkapital. Noen må her stille opp med en halv milliard kroner i egenkapital til en virksomhet som vi ikke har klart å regne hjem driften på økonomisk, og som ikke har noen historikk, sier Bjørn Rune Gjelsten.

Skiping langs Norskekysten

Han stiller også spørsmål ved å frakte store volum med farlig avfall langs Norskekysten, og karakteriserer det som ikke riktig miljømessig.

– Vi tar i dag store volum med syre fra Kronos Titan i Fredrikstad med lekter. Denne svovelsyren er en avgjørende innsatsfaktor i vår behandlingsprosess. Skulle en skipe det til Raudsand, måtte en bruke tankbåter med en større logistikkostnad. Hustadvika og Stad har vinterstormer som gjør at en kan ha problem med å seile. Kronos Titan har uttalt at det ikke er aktuelt å frakte syre rundt Norskekysten, sier Bjørn Rune Gjelsten.

– Bergmesteren Raudsand snakker om at de skal ha effektiv båttransport, med båter på 10.000-20.000 tonn. Men når du skal hente farlig avfall, vil det være volum på 3.000-4.000 tonn. Du får nemlig ikke lov til å mellomlagre 10.000-20.000 tonn farlig avfall i havnesystemet. Det er veldig strengt, sier administrerende direktør Carl Hartmann i NOAH.

Miljøutfordring på Raudsand

Bjørn Rune Gjelsten sier den tredje grunnen til at NOAH sa nei til Raudsand, er store eksisterende miljøutfordringer der, med cirka 40.000 tonn miljøfarlig avfall i terrenget. I tillegg er det forurensning i den eksisterende gruven.

– I NOAH er vi skeptisk til å påta oss et slikt ansvar, som vi indirekte ville gjøre som en robust, søkegod bedrift. Det er en betydelig kostnad. Vi snakker ikke om titalls millioner kroner, men mye mer om en skal gjøre denne oppryddingen og sikringen forsvarlig, sier han.

På spørsmål om eksempler på det han mener er feilaktig informasjon Bergmesteren Raudsand har gitt om NOAH, viser han til påstander de kom med til NRK om at NOAHs prosjekt i Brevik vil påføre Oslo og Østlandet betydelige logistikkbelastninger med tusenvis av lastebiler gjennom Oslo.

– Da har de ikke fulgt med. Vi har historisk hatt stor biltrafikk på veg. Men vi har grepet fatt i det. For fire år siden åpnet vi en terminal i Horsens i Danmark. Der blir flygeasken fra Danmark og Nord-Tyskland lastet over i bulkbåter, og fraktet direkte opp til Langøya. Med terminalen i Danmark reduserte vi transporten på veg med over 30 prosent. Vi har nå jobbet intensivt med å få en tilsvarende terminal i Sør-Sverige, som vi håper er oppe og går i 2018. Den vil redusere volumet på veg med ytterligere 30 prosent. Dette er ett av mange eksempler der Bergmesteren Raudsand farer med feilaktig informasjon. Jeg kan nevne flere. Jeg synes det er synd at Bergmesteren Raudsand trenger å snakke negativt om Nord-Europas ledende miljøselskap innen farlig avfall. Bergmesteren Raudsand bør konsentrere seg om egen virksomhet. Vi vet hva Bergmesteren Raudsand sin historie er, og vi klarer ikke å se en kjølvannsstripe vi blir veldig imponert over.

– Har vært Norge rundt

– Vi har jobbet i sju år med å finne mulige nye deponi, og brukt 120–130 millioner kr på det. Fag har vært viktigste kriterium, og økonomi nest viktigst. Vi har vært Norge rundt, vurdert alle alternativ – også Raudsand – og valgt Brevik, sier Bjørn Rune Gjelsten.

– Forstår du motstanden lokalt mot planene i Brevik?

– Vi har absolutt stor forståelse for motstanden og skepsisen i Brevik, men vårt nye driftskonsept med en delt løsning hensyntar i stor grad lokalbefolkningens bekymringer knyttet til trafikk- og logistikkbelastning. Vi står fast ved at det er et robust case. Det har vi faglig grunnlag for å si. Kontrollerende myndigheter har fulgt oss i nesten 30 år. Ikke minst har våre kunder gjort det. Hydro er en av våre store kunder. Er det noen som er opptatt av at vi driver forsvarlig, er det de, sier Gjelsten, som lister opp en rekke av NOAHs store kunder som Oslo, Bergen og København kommuner og over 200 industrikunder i Norge.

(Pluss – artikkel )

http://www.rbnett.no/pluss/2017/10/14/Derfor-sa-Gjelsten-nei-til-Raudsand-15452985.ece