Holder konsekvensutredningen for Raudsand faglig mål?

Leserbrev av Geir Gaarder, Tingvoll

Holder konsekvensutredningen for Raudsand faglig mål? Som bosatt på Tingvoll og med konsekvensutredninger som en sentral del av yrket i 25 år, har jeg både en personlig og en profesjonell interesse av prosessen som foregår rundt det planlagte avfallsdeponiet i tidligere Raudsand gruver.

Forutsetningene som ligger bak konklusjonene må holde mål. Metodikk og bruk av resultatene skal være korrekte. Norske konsekvensutredninger kan etter min oppfatning ha en lavere standard enn hva som er vanlig i våre naboland. Det brukes ofte mye mindre ressurser på å få fram faktagrunnlaget, og det hender at resultatene blir tendensiøst presentert.

Konsekvensutredningen for det nasjonale deponiet av farlig uorganisk avfall på Raudsand i Nesset kommune ser ut til å føye seg inn i rekken med utredninger av relativt svak kvalitet, selv etter norsk standard. I henhold til metodikken som er benyttet, beskrevet i Statens vegvesen sin håndbok V712, så skal ”konsekvensanalysen tydeliggjøre prosjektets relevante virkninger ….”. Utredningen skal på en grundig, objektiv og balansert måte presentere positive og negative virkninger av et prosjekt, slik at myndigheter og allmenheten kan bestemme om, og eventuelt hvordan, de ønsker prosjektet gjennomført.

Derfor reagerer jeg særlig på sammendraget i hovedrapporten for Raudsand. Dette er kortfattet og lite informativt. Beskrivelse av prosjektet vies stor plass. Deretter følger en noe forvirrende og ufullstendig forklaring på hva en konsekvensutredning skal være. I avslutningen beskrives ikke selve konsekvensene. Derimot påstås det at prosjektet ikke medfører uakseptable konsekvenser. Utsagnet er usaklig og hører ikke hjemme i en konsekvensutredning og slett ikke i et sammendrag. Det er høringsinstansene og offentlige myndigheter som avgjør hva som skal være akseptabelt eller ikke. Verken konsulenter eller utbygger har noe med å forsøke å bestemme hva andre skal mene på denne måten.

Blant fagutredningene er det naturmangfoldet jeg har mest kunnskap om. For Raudsand følger denne delutredningen stort sett standard metodikk. Det er likevel ikke ryddig å omdefinere marint naturmangfold til å begrense seg til fisk. Noen begrunnelse for en slik innsnevring av temaet blir ikke gitt. Utenom fisk ser ingen ut til å ha undersøkt dette mangfoldet verken nå eller tidligere. På landjorda var også svært lite kjent på forhånd. Der ble det gjort nytt feltarbeid, men innsatsen var tynn – to personer var der bare en dag. For et prosjekt av dette omfanget skal vi forvente at vesentlig større innsats legges ned i forarbeidene.

Etablering av et nasjonalt anlegg for deponering av farlig, uorganisk avfall kan være en av de miljømessig viktigste lokaliseringsbeslutningene som skal tas i Norge de nærmeste årene. Miljøkonsekvensene av det kan bli omfattende og svært langvarige. Da bør en forvente at beslutningsgrunnlaget ikke er preget av vinklede konsekvensbeskrivelser og minimal ressursinnsats innenfor sentrale fagfelt der en knapt vet noe som helst.

https://www.auraavis.no/meninger/leserbrev/deponiet/holder-konsekvensutredningen-for-raudsand-faglig-mal/o/5-5-105023

Deponiplanene: Et blikk på kreftene bak Bergmesteren

Harald Storvik og Vidar Aarvoll. FOTO: YNGVE LIE
Harald Storvik og Vidar Aarvoll. FOTO: YNGVE LIE

Det kan for tiden registreres stor aktivitet i pressen og på sosiale medier rundt deponiplanene på Raudsand. Tiltakshaver og hans forbundsfeller har skjerpet retorikken og det brukes til dels svært kraftig skyts mot motstanderne. Vi føler oss derfor nå utfordret til å snu søkelyset.

Sosiale medier – saklighetsnivå

Gründeren Harald Storvik og hans allierte har lagt seg på et lite saklig debattnivå – på nettet og på facebook. Nærmest som en kampanje stemples giftdeponimotstanderne som «folk som farer med løgn og usannheter, misforstår sakens fakta osv.» De underkjenner systematisk den kunnskap og kompetanse som vi og våre fagkonsulenter står for. Dette bærer preg av en samkjørt kampanje. At de også fradømmer de 50-60 instanser som har avgitt uttalelser mot deponiplanene, både kompetanse og sunn fornuft, styrker heller ikke deres troverdighet. Når alt kommer til alt, er det kanskje mangelen på saklige argumenter som ligger bak.

Dette konstante negative fokus på oss som motpart og tiltakshavers store interesse for våre bakenforliggende forhold, gjør oss fristet til å ta en nærmere studie av kreftene bak Bergmesteren.

Tiltakshaverens historikk og troverdighet

Initiativtaker Harald Storvik har selv ved flere anledninger antydet at han er en kortsiktig part i dette prosjektet. Det er da grunn til å tro at han også har kortsiktige økonomiske interesser her – hvilket er lite forenlig med det langsiktige perspektivet som gjelder for et prosjekt som kan påføre vårt miljø, vår natur og våre fjorder ubotelig skade i et tusenårs perspektiv.

Det taler heller på ingen måte til Storviks fordel at han i 2007 flyttet sine virksomheter fra Norge til et mer skattebegunstiget land. Dette med bakgrunn i at «han er lei av beskatning og norske politikeres stadige påfunn». Etter hans mening finnes det ikke forutsigbarhet i den norske skattepolitikken. Han har valgt å innrette seg deretter. – Jeg regner meg som skatteflyktning, og har tatt med meg både formue og inntekt ut av landet, sier Storvik (kilder: Adresseavisen og Tidens Krav, oktober 2007).

Gründerens holdingselskap er iflg. offentlig tilgjengelige databaser, fortsatt registrert i skatteparadiset Luxemburg – uten mulighet for innsyn eller kontroll for norsk offentlighet og uten beskatning til Norge.

Samarbeidspartnerne

Så sent som i juli 2017 fikk Bergmesteren nok et varsel fra Miljødirektoratet om avslutning av deponi 1, 5 år på overtid. Selskapet får nå ny frist for avslutning (oktober 2018) og de varsles samtidig om tvangsmulkt i millionklassen. Det er verd å merke seg at Storvik i sin tid sikret seg Raudsand-eiendommen for en billig penge mot klare forpliktelser om opprydding.

Vi registrerer nå at Veidekke går tyngre inn i innsalget av prosjektet. Selskapets fremste lokale representant, seniorrådgiver Vidar Aarvold, er bisitter til Harald Storvik på alle møter, og han inntar en stadig høyere profil på vegne av prosjektet, bl.a. gjennom leserinnlegg i media og korrespondanse knyttet til prosjektet for øvrig.

Aarvolds fremste våpen synes å være å underkjenne andres kunnskap og erfaringer. Dette samtidig som han selv er nokså bastant i sin retorikk. Men, det er intet mindre enn oppsiktsvekkende at en mann i hans posisjon tillater seg å anvende slik skyts som vi i det siste har sett brukt mot den 83-år gamle tidligere gruvearbeider og hedersmann, Nils Toven. Toven har i mer enn 30 år arbeidet ved Raudsand gruver og kjenner fjellet ut og inn. Når han da, basert på erfaring og innsikt, velger å stå frem med sine store bekymringer rundt bergkvalitet og eksplosjonsfare, blir han nærmest valset ned av den selvutnevnte «Raudsand-vennen», Aarvold. Det står ikke hverken ham eller selskapet han representerer, til ære!

Det er ikke umiddelbart tillitvekkende at Veidekke setter nettopp Vidar Aarvold på prosjektet på Raudsand. Vi har ikke glemt at det var den samme Aarvold som var administrerende direktør i Kolo Veidekke på den tiden det foregikk lovbrudd og overtredelser i selskapet. Saken om ulovlig prissamarbeid og markedsdeling i 2005-08, var en av de største sakene i sitt slag i norsk næringsliv. Myndighetene ila Veidekke en bot på kr 220 mill. Til tross for lovbruddene, ble selskapet fritatt fra å betale ut fra at de valgte å legge kortene på bordet og samarbeide med myndighetene i etterforskningen. Det samarbeidende selskapet ble ilagt en bot på kr 140 mill. (kilde: NRK). Aarvold forlot stillingen som sjef i 2009 og fant senere vegen til Raudsand, som rådgiver.

Det fremmes fra tilhengerne av giftdeponiet at her er det store konsern med stor omsetning som står bak. De gjøres til garantister for sikker drift og forsvarlig håndtering av det giftige avfallet. Selskapenes historikk ovenfor viser at stor omsetning hverken gir garantier for sikker eller lovlig drift. Det kan i det minste tjene til ettertanke. På Raudsand er historien lang når det gjelder ulovlig drift og miljøkriminalitet med forurensning til sjø, jord og luft. Det bør ikke tillates flere eksperimenter her.

«Bomben» – ny gjenvinningsløsning

Bergmesteren og partner Stena forsøker nå å selge inn en ny og revolusjonerende metode for gjenvinning, den såkalte Halosep-løsningen. Det er verd å merke seg at dette prosjektet er på forsøksstadiet og i meget liten skala ved et forbrenningsanlegg i Danmark. Tiltakshaver går i ulike sammenhenger langt i å hevde at dette er en ferdig utviklet løsning som er klar til å settes i industriell og kommersiell drift. Faktum er at det er usikkert om man greier å sette løsningen inn i storskala drift, og ikke minst, det er i så fall langt opp og frem. Beskrivende nok kaller Stena selv dette eksperimentet for en «bombe». Uansett vil ikke Raudsand være et egnet sted for et slikt anlegg i fremtiden p.g.a. avstanden til der avfallet som inngår i prosessen, oppstår. Stena har ellers i sin drift andre steder i landet flere kritikkverdige og ulovlige forhold på sin CV. Så sent som i 2017 mottok selskapet stengingsvarsel fra fylkesmannen for ett av sine anlegg p.g.a. ulovlige utslipp.

Erfaring og kompetanse

Dagens anlegg for farlig avfall ligger på Langøya utenfor Brevik. Erfaringen fra oppstarten av dette anlegget for mange år tilbake, forteller om uhell, ulykker og sågar eksplosjoner. Man har imidlertid gjennom et betydelig antall års drift opparbeidet bred kompetanse med tanke på sikker drift av et slikt anlegg.

Bergmesteren og deres samarbeidspartnere kan etter vårt syn ikke dokumentere den nødvendige erfaring eller kompetanse innenfor denne type virksomhet. Deres prosjekt kan derfor ikke beskrives som annet enn et risikoforetagende der vår natur, øvrig næringsvirksomhet og befolkning rundt fjorden, er innsatsen.

De folkevalgtes ansvar

Vi frykter at politikerne i den tidlige fasen lot seg fange av krefter som var ekstremt dyktige til å selge inn sitt glansede prospekt. Det var ikledd drakten av bærekraft og miljøoffensive visjoner, og der lovnaden om arbeidsplasser samt et storstilt kompetansesenter var det mest fremtredende.

Det er et tankekors at politikerne i Nesset (og i Nye Molde), som bare forvalter en liten del av strandlinjen i Tingvollfjorden, virker villige til å utsette nabokommunene sine på Nordmøre for så stor risiko. Dette tross deres sterke, uttalte motstand. Ser man faktisk ingen betenkeligheter ved dette?

Det er allerede reist spørsmål ved fjellkvaliteten på Raudsand, fare for utslipp, omdømmemessige konsekvenser for næringer innen matproduksjon og reiseliv m.m. Sjømatnæringen har uttalt seg meget kritisk også etter at konsekvensutredningen ble fremlagt. I tillegg gjenstår enda et sentralt spørsmål: Hvorfor skal man frakte giftig avfall rundt hele kysten – over flere utsatte havstykker – for å behandle eller deponere det på Raudsand? Det er her nok å minne om at vi bare den siste måneden har vært vitne til flere forlis på Møre-kysten.

Vi har allerede kunnet konstatere at konsekvensutredningen har åpenbare feil og mangler på flere områder. Våre fagfolk er i gang med utredninger, og vi vil komme med vår sammenstilling når tiden er inne. Vi registrerer at Bellona og Frederic Hauge i forrige uke gikk ut og karakteriserte prosjektet på Raudsand som faglig uholdbart og useriøst.

At en privat aktør ser betydelige fortjenestemuligheter i denne bransjen, er i og for seg ikke oppsiktsvekkende. Det er imidlertid samfunnets og de folkevalgtes ansvar å hindre at det tillates eksperimenter som kan ramme et område for all fremtid. Er det bare et snev av usikkerhet, har vi den tradisjon i Norge at vår forvaltning skal underlegges «føre-var-prinsippet».

Vår konklusjon er såre enkel: Vi har ikke lov til å ta så stor risiko – ikke på vegne av vår tid, langt mindre på vegne kommende generasjoner!

https://www.auraavis.no/sunndal/nesset/deponiet/deponiplanene-et-blikk-pa-kreftene-bak-bergmesteren/o/5-5-104951

http://www.driva.no/meninger/2018/02/26/Deponiplanene-p%C3%A5-Raudsand-16170819.ece

«Raudsand, mi heimbygd…»

Leserbrev av Lill Helen Lilleng

«JEG VELGER MEG NESSET», heter det. Har til tider spurt meg selv hvorfor? Å ja, jeg vet at det er mitt eget valg å bo i denne kommunen. Det at jeg har kommet dit hen, at jeg muligens må velge bort min egen hjemkommune til fordel for farlig/giftig avfall, er for meg en bekreftelse på at vi tvilsomt kommer nærmere et sirkus, enn dette.

Fulgte tett forurensningssaka på Raudsand for 15-20 år siden. En kamp, som tilsynelatende var en del annerledes enn den som nå utspiller seg.

Denne gang kjempes det for og imot et NASJONALT deponi, som de fleste av oss ikke kjenner omfanget av. Personlig, tror jeg nettopp dette er en utløsende faktor, for både redsel og frykt blant befolkningen. Fullt forståelig.

Det tydeliggjøres at aktøren, i media, fremstiller virksomheten som lite farefull, og med liten risiko, noe som får det til å skurre i ørene, og heller forsterker frykten. Dette blir for rosenrødt for meg.

Avtroppende klima- og miljøminister Vidar Helgesen bedyrer at norske myndigheter stiller strenge krav til virksomheter av denne karakter. Atter en gang, vil jeg presisere at ansvarsmyndigheten selv tidligere har motbevist denne påstand. Det leses i media om grupper, både for og imot, denne etableringen. Ytringsfrihet er som kjent en frihet vi alle har, for å ytre våre meninger. Men også ytringsfriheten har en grense. Uansett så er viten og fakta å foretrekke i en debatt, dersom denne skal være saklig, å bli seriøst ansett. Det er fortsatt bedre å vite, enn å tro at en vet.

Jeg vil, i den sammenheng, referere til Sørheim og Jacobsens innlegg i avisa den 20.12.2017, som bl.a. tar for seg konsekvensutredningens utarbeidelse, og betydningen av denne. En meget god, grundig og lettfattelig artikkel. Veldig, veldig bra ! Det leses fra forkjemperne for denne etableringen, at den norske stat er den det stilles full tillit til. Hvorfor det? En kan, også denne gang, være like «uheldig» som sist Staten hadde ansvar og feilet, nesten til det utilgivelige. Og som en konsekvens av dette, gjorde miljøkatastrofen på Raudsand, til et faktum. Synes dere tilhengere, at det er rart at det ytres skepsis? Dere kan i dag kjempe med nebb og klør, med motargumenter så det holder, til fordel for egeninteresse, eller hva det så måtte være. Frykten vil, blant mange, likevel være reell.

Også Nessets politikere, er nå på banen med sterkt engasjement, etter titall med passive år. En del av disse personers meninger virker til tider både useriøse og usaklige. Skulle nærmest tro det var et nært forestående kommunevalg.

Etterlyser, og håper, på større engasjement fra moldepolitikerne i denne saka. Blir denne etableringen iverksatt, er dette noe som i nær fremtid også vil angå dere, i høy grad.

Ser at enkeltindivider av tilhengerskaren FOR et deponi, hevder at det hersker både fanatisme og desperasjon blant motstanderne. Disse uttalelsene kommer fra personer som regelrett fordømmer enkeltpersoners motstand. Nei, fei for egen dør, før dere dømmer andre!

Send de såkalla forurensede massene som ligger lagret i naturen på Raudsand til Langøya – landets godkjente deponi for den type avfall. Vi er ennå bare i 2018.

Å nei…, glemte at Nesset kommune gikk ENSTEMMIG inn for å gi grønt lys for utarbeidelse av konsekvensutredning, i håp og optimisme for å drive den type virksomhet i en liten «bakgård» i kommunen. Halleluja !

Dersom det, for et stort antall mennesker, finnes årsaker for å kjempe FOR denne etableringen. For «sårt tiltrengte arbeidsplasser», finnes for meg en større drivkraft for å kjempe mot, nemlig kampen for å ivareta våre etterkommere. Etter manges mening, er det tilsynelatende denne etableringen som skal «redde» vår kommune. Jeg, for min del, frykter det motsatte.

Så til slutt… at Miljødirektoratet i denne aktuelle saken har stort fokus på bl.a aktørens/aktørenes egnethet, er selvfølgelig betryggende, i ei sak der utfallet enda er uavklart. Så får vi som frykter denne etableringen, og ser viktigheten av skepsisen i dette, fortsette kampen for vår, og våre etterkommeres eksistens…!

https://www.auraavis.no/meninger/leserbrev/deponiet/raudsand-mi-heimbygd/o/5-5-104480

Vil ikke ha deponi på Raudsand

Harald StorvikMiljøorganisasjonen Bellona går inn for Brevik som nytt deponi for farlig avfall. I et høringsnotat stiller miljøorganisasjonen seg kritisk til det konkurrerende alternativet. De karakteriserer forslaget fra Bergmesteren i Nesset, som direkte useriøst. Daglig leder i Bergmesteren AS, Harald Storvik, mener høringsnotatet er uten betydning fordi det er for tette bånd mellom Bellona og NOAH. – Vi regner med at myndighetene har evne til å se at de aktørene som står bak alternativet på Raudsand er seriøse, sier han.

storvik
FOTO: HANS-OLAV LANDSVERK / NRK

https://www.nrk.no/mr/vil-ikke-ha-deponi-pa-raudsand-1.13927873

Bellonas vurdering av Raudsand-alternativet

Her er Bellona’s vudering av Raudsandalternativet hvor de på det sterkeste avviser Raudsand som et alternativ for et deponi for uorganisk farlig avfall.

Bellona.no

Utdrag fra høringssvaret som omhandler Raudsand alternativet:

«Bellona vil i denne uttalelsen kun kort omtale alternativet for deponi på Raudsand.

Slik Raudsand til nå er presentert fremstår det som direkte useriøst med hensyn til konsept, verifisering av teknologi og kostnader.

Løsningen innebærer betydelig mer miljørisiko for ulykker og klimagassutslipp på grunn av transportdistanse.

Raudsand vil medføre at alt ubehandlet avfall skal transporteres et langt stykke langs kysten.

Driver av Raudsand fremstår for Bellona som uprofesjonell, med en lite troverdig fortid og profil med hensyn til å tilfredsstille offentlige miljøkrav.

Bellona er derfor helt klar i sin konklusjon. Både lokalitet og tiltakshavers profesjonalitet peker helt entydig på Brevik som løsning, med Noah som tiltakshaver, framfor alternativet på Raudsand. Bellona ber departementet legge til grunn i den videre behandlingen at kun alternativet i Brevik representerer en troverdig og akseptabel løsning.»

http://bellona.no/nyheter/avfall-og-gjenvinning/2018-02-mulig-deponi-brevik

Miljøstiftelsen Bellona ble grunnlagt i 1986. Bellona har 45 medarbeidere, fordelt på hovedkontoret i Oslo og internasjonale avdelinger i Brussel (Belgia/EU), Murmansk (Russland) og St. Petersburg (Russland). Bellona’s fagstab er satt sammen av personer med bred faglig bakgrunn. Med 30 års fartstid har Bellona etablert et unikt nettverk både nasjonalt og internasjonalt. (opplysninger fra Bellona’s hjemmeside.

Raudsand useriøst konsept

Bellona mener at alternativet med behandlingsanlegg og deponi på Raudsand i Nesset kommune er et useriøst konsept.

– Slik Raudsand til nå er presentert fremstår det som direkte useriøst med hensyn til konsept, verifisering av teknologi og kostnader, sier Bellona i sin høringsuttalelse om planprogrammet til NOAH som omhandler Langøya-Brevik.

Bellona mener at løsningen i Raudsand innebærer betydelig mer miljørisiko for ulykker og klimagassutslipp på grunn av transportdistansen til Møre-kysten.

Det begrunnes med at Raudsand-alternativet vil medføre at alt ubehandlet avfall skal transporteres et langt stykke langs kysten.

– Driver av Raudsand fremstår for Bellona som uprofesjonell, med en lite troverdig fortid og profil med hensyn til å tilfredsstille offentlige miljøkrav, skriver Bellona i sin høringsuttalelse til Klima- og miljødepartementet.

I intervjuet med PD bekrefter Frederic Hauge at beskrivelsen av Raudsand-alternativet er Bellonas klare oppfatning.

– Bellona er helt tydelige i vår konklusjon på Raudsand og på Brevik-alternativet.

Bellona ber departementet legge til grunn at kun alternativet i Brevik representerer en troverdig og akseptabel løsning.

(pluss-artikkel)

https://www.pd.no/bellona/miljo/nesset/raudsand-useriost-konsept/s/5-40-212633

Etterlyser risikoanalyse for sjømat

Sjømatnæringa reagerer på manglande utgreiing om risiko for lokal sjømatnæring, i planane om nasjonalt deponi for farleg avfall. No purrar næringa på nytt om undersøkingar.

FJORDEN:  AquaGen og Sjømat Norge vil ha oversikt over mulege konsekvensar for sjømatnæringa, om det blir deponi for farleg avfall på Raudsand. Bildet er tatt tidlegare.                      (Foto: Bjørn Brunvoll)
FJORDEN:AquaGen og Sjømat Norge vil ha oversikt over mulege konsekvensar for sjømatnæringa, om det blir deponi for farleg avfall på Raudsand. Bildet er tatt tidlegare.  FOTO: BJØRN BRUNVOLL

– Vi er bekymra for planane, og overraska over at vi ikkje er lytta til i prosessen. Det er skuffande, sidan det for lengst er påpeika, seier Nina Santi, administrerande direktør i AquaGen.

Tvers over fjorden

Bedrifta AquaGen har avdeling mellom anna på Tingvoll, og leverer stamfisk og rogn til havbruksnæringa.

– Vi har eit anlegg som ligg tvers over fjorden for Raudsand, der Bergmesteren ønskjer å etablere nasjonalt deponi for farleg avfall. Vi er ikkje negative til næringsutvikling, men etablering av ein slik type drift er vi bekymra for. Om noko skjer, vil det påverke fjorden, og matproduksjonen som skjer der. Derfor er det viktig og nødvendig å få på plass ei risikovurdering, seier Santi.

……………………………

– Bergmesteren opplyser at dei ønskjer dialog med sjømatnæringa, korfor vil de ikkje møte dei?

– Vi har bedd om skriftleg svar på kva som er gjort, dette ville utgjort grunnlag for møtet. Det burde vore i orden for lengst, men manglar framleis. Da er det ikkje grunnlag for noko møte, seier Santi.

http://www.rbnett.no/pluss/2018/02/19/Etterlyser-risikoanalyse-for-sj%C3%B8mat-16128282.ece