Kamphane på cruise

Harald Storvik har aldri vært helt A4. Det har ikke yrkeskarrieren hans heller.

Avisartikkel i Finansavisen

Mannen som har gitt NOAH konkurranse om et fremtidig deponi for giftig avfall er høyt og lavt. Han har sin base på Oppdal, men pendler mellom Oppdal, Raudsand, Aker Brygge og Skøyen. Finansavisen traff avfallsgründeren tilfeldig i USA, da vi var ute på en reisereportasje.

Storvik er født og oppvokst i Kristiansund. Hans familie var rike og hadde blant annet skipsverft. Bestefaren fant opp 499 tonns tråleren.

– Min far døde da han var 49 år, to dager før sin mor. Da ble arverekkefølgen endret. Skipsverftet gikk dukken.

Storvik skiftet karrierevei. Han ble selger, og solgte alt fra biler til dagligvarer. Han var også innom inkassobransjen. Der hadde han en klient i avfallsbransjen med et betalingsproblem.

– Han spurte meg om jeg ville være med i avfallsbransjen, og jeg sa ja. Det endte med at jeg var med og starte Norges første resirkuleringsanlegg for industriavfall.

Tidlig på 90-tallet kom Shell og Conoco til Kristiansund, og «Draugen» og «Heidrun» var verdens første oljeplattformer som var konstruert for å sortere avfall. De kildesorterte alt avfallet sitt.

– I 1993 holdt jeg en presentasjon i Djakarta om Waste Management i oljesektoren i Norskehavet. Publikum var petroleumsingeniører som fikk vite at nesten hva som helst kan gjenvinnes på en måte som ingen har gjort før. Jeg hadde startet opp selskapet Renovasjon Nord og utviklet det til fra et lokalt søppelselskap til en nasjonal aktør på syv år. Da hadde jeg 80 prosent av markedet i Nordsjøen, og omsetningen gikk fra 0 til 150 millioner kroner.

Flere var inne på eiersiden før Storvik solgte hele butikken for 50 millioner kroner til det franske børsnoterte selskapet Onyx Vivendi Veolia i år 2000. Han ble med på lasset da de kjøpte opp Norsk Gjennvinning, en mindretallsaksjonær i hans selskap, men stor aktør i avfallsmarkedet på land.

– Jeg jobbet for dem i tre fantastiske år. Jeg hadde 230 reisedøgn i året hvor alt handlet om avfall. Etter 2005 startet jeg flere avfallsselskap. Det første var Maritime Waste Management som i dag eies av Wilhelmsen-kontrollerte Norsea Group, som er Norges største baseselskap for oljeindustrien.

Storvik tar en pause. Kikker ut over havet. Han er en havets mann, en flaggkaptein som ikke er ukjent med å navigere store skip i ukjent farvann.

– Jeg har nettopp vært på broen og snakket med kapteinen. Han er en hyggelig italiener. Jeg kjenner ham ikke fra før, sier Storvik, som ellers har bekjente over hele verden. Han er en slik fyr. En gründertype fra en gründerfamilie. En eventyrer som ikke er redd for å hoppe i det.

I 2011 kjøpte han eiendommen Bergmesteren på Raudsand i Møre og Romsdal gjennom å påta seg forpliktelsene som lå i selskapet som eide tomten.

– Motivasjonen var at jeg så en mulighet i eiendommen. I 2012 inngikk jeg partnerskap med Veidekke, som leier arealene rundt Bergmesteren, og senere også Stena. Sammen har vi lagt ned betydelige ressurser i å utvikle Nordens største gjenvinningsanlegg for farlig, uorganisk avfall. Prosjektet har møtt stor motstand fra nabo­kommunene. Det er ikke alle lokale krefter som ønsker gjenvinningsanlegget og deponiet velkommen.

– Har du møtt Bjørn Rune Gjelsten?

– Bare én gang. Han mener at det vi skal gjøre, er umulig. Men vi har teknologi som gjør det mulig. Det billigste er å putte avfallet i et hull i bakken, men vi vil behandle det og ta ut verdiene, sier mannen som kaller seg Bergmesteren fra Havet.

– Du har hatt dine skjær i sjøen før…

– Det har vært hevdet at jeg er konkursrytter og skatteflyktning av mine motstandere. Jeg har vært nesten konkurs et par ganger. Det er trist at det må brukes falske påstander for å sverte en motstander, sier mannen som blant annet har vært med å drive brønnbåtdrift i Chile uten hell, men jeg har også vært med å bygge kjøpesenter, fritidsleiligheter med mer. Noe har gått svært bra, andre ikke fullt så bra.

– Det har vært familiefeider hvor jeg er blitt saksøkt av min fetter for over 30 millioner kroner, sier den påståtte skatteflyktningen.

– Påstanden om at jeg er skatteflyktning er for øvrig tatt helt ut av luften. Jeg har alltid skattet til Norge, men morselskapet til Storvik-familien har hatt tilhold i Luxemburg siden århundreskiftet.

– Hvor går veien videre med selskapet Bergmesteren Raudsand?

– Det eies nå av Envoilution Norge som er eid av Veidekke, og Envoilution International som jeg har en andel i. Målet for selskapet er å skape ny aktivitet på industriområdet, fylle opp eksisterende deponier, bygge gjenvinningsanlegg og deponi i fjellhaller for uorganisk farlig avfall og produsere stein fra byggingen av fjellhallene.

– Motstanden er stor. Er du sikker på at dette vil bli en realitet?

– Jeg har alltid hatt stor tro på fremtiden og tror at politikerne ser at gjenvinning er veien å gå. Da må en prøve å gå nye veier, for de kan sjelden bevises å virke før de er laget. Veidekke er Norges største fjellentreprenør, og det norske bergmiljøet er internasjonalt sterkt. Husk at det lagres bensin og diesel i fjellhaller under Ekeberg helt trygt. Stena er Nordens største gjennvinningsbedrift. Når det påstås fra flere hold at disse aktørene ikke er seriøse, tror jeg det ligger andre agendaer bak. Jeg tror at Bergmesteren er en sentral aktør i dette markedet om noen få år.