Miljørett i «deep shit»

Eksempler på politiske prosesser av praktisk og prinsipiell karakter som utfordrer tilliten til myndighetene som styrer dem, er mange og overalt: Kommune- og fylkessammenslåing. Fryktkultur blant offentlig ansatte. Kommersielle interesserer som premiss-leverandør for forskning. Tilsidesetting av miljøhensyn ved kraftutbygging og slamdeponering i fjordene.

Målsetningen for prosessene er produktivitet. Ikke-produktiv friksjon fra kritiske motstemmer er dermed sjelden karrière-fremmende. Det vet miljøforkjempere godt, men holder likevel liv i sin rørende omsorg for en «passiv» tredjepart – naturen.

Skulle de finne på å bruke sin lovfestede klagerett – om de nå i det hele tatt har råd  til det – blir den ofte avvist og må stadig forsvares. Noen få ildsjeler har tilstrekkelig tro på lovens bokstav og går rettens vei, som miljøforsvarerne bak klimarettssaken i fjor høst. Så langt har de brukt tre millioner kroner, tapt i første rettsinstans, blitt avvist i høyesterett og får ikke ankebehandling før i november 2019.

Om uthaling av tid er en strategi, er den virksom. Mens man venter på en rettslig avgjørelse kan stridens kjerne – om det er oljeboring, avfallsdeponering, plassering av oppdrettsanlegg eller vindkraftutbygging – fortsette ufortrødent.

På grunn av mulige interessekonflikter i miljøsaker, er det, ifølge Store Norske Leksikon, behov for «utforming av regelverk som sikrer fleksibilitet». Den kanskje best egnede illustrasjon på hvor effektivt en slik fleksibilitet lar seg utnytte, er norsk lakseoppdrett, der utsiktene til økonomisk gevinst kontinuerlig fortrenger miljøhensyn.

Et stort antall politiske vedtak berører ulik miljølovgivning. Men hverken festtaler om klima og miljø eller en drøss med direktiver, lover og konvensjoner ser ut til å være tilstrekkelig for at jusen kan ivareta miljøets interesser. Så har miljøet da et reelt rettsvern, slik alle våre lover og konvensjoner skulle tilsi at det har? Er det igjen blitt aktuelt for Norge – med all sin kraftutbygging, olje- og gassutvinning, en oppdrettsnæring i fri dressur og stadig flere arealplantvister – å vurdere en uavhengig klageinstans for miljøsaker, slik de har i Sverige?

Ifølge Venstres miljøminister Ola Elvestuen er dagens norske system mer enn godt nok, og han trekker frem et par avslag på hytteutbygging som eksempel på at natur og friluftsliv vinner frem. Men det er kanskje først og fremst alt som er «ute av syne, ute av sinn» som står på spill.

Der opererer aktørene med de sterkeste økonomiske interessene. De forsvarer sjelden naturen. Et klima- og miljødepartement med politiske føringer tuftet på produktivitet, er dermed like sjelden egnet som siste klageinstans.

Imens tømmes miljøets vokabular for reelt innhold. Ord som bærekraft  og føre var-prinsipp er blitt til tomme floskler til tross for at de er nedfelt i lover og konvensjoner. Semantiske finurligheter gir politikere ryggdekningen de trenger. Om et mulig avfallsdeponi i Brevik, uttaler miljøministeren i saken på side 58–67 at han «ikke vil gi utslippstillatelse til noe som vurderes å ha uakseptable konsekvenser».

En næringsbetalt konsekvensutredning vil neppe finne slike «uakseptable konsekvenser», og ministeren har dermed ryggen fri uansett utfall, mens han fortsatt høres ansvarlig og miljøbevisst ut.

I et forsøk på å hente inn naturen i møte med produktivitetskrav, har man introdusert begrepet økosystemtjenester. Det er ment å illustrere hvordan naturen tjener oss, og dermed bør bli sterkere prioritert. Begrepet er likevel blitt kritisert for å gå næringsinteressers ærend ved at naturen må bevise sin produktivitet for å fortjene vern. Naturen må prestere (hvilket den selvsagt gjør til gagns, men stadig sjeldnere på egne premisser) for å bli hørt.

Naturen som en «passiv» tredjepart har behov for uavhengig vern. Det blir stadig mer tydelig at myndighetene ikke klarer å gi dette vernet. Folkevalgte politikere har ikke nødvendig kompetanse på dette krevende juridiske området. I Sverige har man innsett dette og overlatt miljøspørsmål til jurister i en egen miljødomstol der kunnskap skal gå foran politiske prioriteringer. I Norge er det ofte omvendt: Politiske prioriteringer går foran kunnskap.

Og vi liker å si at det er svenskene som er naive?

Tine Skarland, redaktør

Aftenposten Innsikt

https://www.aftenposteninnsikt.no/utgave/6-2018

Fant åpne radioaktive kilder

Radioaktive kilder ble funnet ved nedlagte gruver. Her lå de strålingsfarlige kildene åpent i årevis.

Tre kasser med radioaktive kilder ble i sommer oppdaget ved de nedlagte gruvene i Raudsand i Møre og Romsdal ved anlegget til Aleris Aluminium.

De radioaktive kildene stammer trolig fra gruvedrift i området på 70-tallet. Området hvor kassene ble oppdaget, eies av Nærings— og handelsdepartementet (NHD) og Direktoratet for mineralforvaltning.

— Vi ble varslet 12. juni om at det var funnet flere kasser med symboler for ioniserende stråling, sier avdelingsdirektør Hanne Kofstadmoen i Statens strålevern.

Dette er klart i strid med reglene for oppbevaring av radioaktive stoffer.

Radioaktive kilder

Det hører til sjeldenhetene at så mange radioaktive kilder ligger og slenger, uten at noen vet hvem som eier det eller hvor det kommer fra.

Oppdagelsen førte til at Statens strålevern rykket ut for å undersøke saken.

Nå har Direktoratet for mineralforvaltning fått varsel om pålegg fra Statens strålevern om å fjerne de radioaktive kildene.

https://www.aftenposten.no/norge/i/g7P85/Fant-apne-radioaktive-kilder

Sjefer må i fengsel for miljøkrim

Høyesterett har dømt to bedriftsledere i Romsdal til 45 dagers ubetinget fengsel etter at flere tusen tonn med giftholdig vann ble sluppet rett ut i fjorden.

Skjerpet straff. Dette er første gang Høyesterett dømmer bedriftsledere til ubetinget fengselsstraff for miljøkriminalitet. Førstvoterende dommer legger vekt på at Norges høyeste domstol vil skjerpe reaksjonene overfor miljøsyndere. Hensikten med den enstemmige dommen er at den skal virke almenpreventivt.I tillegg til fengsel i 45 dager er det idømt inndragning av 150 000 kroner hver fra tidligere styreleder Gerhard Eide og daværende administrerende direktør Kjell Olav Sjøli. De to dømte eide hver halvparten av aksjene i Aluscan, som lå i Nesset kommune i Romsdal. Bedriften Aluscan AS har tidligere fått krav om inndragning og bøter på tilsammen fire millioner kroner fra Økokrim, men selskapet gikk konkurs.

Store utslipp

Selskapet drev med gjenvinning av avfall fra aluminiumsindustrien og hadde renseanlegg for kjemislagg som ble skyllet ut med ferskvann. Men etter to hendelser i 1994 og 1997 fungerte ikke renseanlegget tilfredsstillende. Avløpsvannet gikk urenset direkte ut i fjorden. Da Frostating lagmannsrett behandlet straffesaken ble det vist til at «undersøkelser av sjøbunnen utenfor bedriften viser at utslippene har avleiret seg i sedimentene, som har klart forhøyet metallinnhold, særlig kobber».To sakkyndige i lagmannsretten mener funn av aluminium, kobber, sink, krom og bly i området skyldes utslippene fra Aluscan. De anslår de ulovlige totalutslippene til å være 40 000 tonn med forurenset vann. Økokrim mener utslippene har vært enda større.I tillegg har det vært skader på miljøet rundt fabrikkanlegget på land. I et 100 meter langt belte ble det sviskader på vegetasjonen, og skogen døde i nærheten. Forskere fra Norsk institutt for skogforskning sjekket området og mente dette skyldtes ammoniakkutslipp fra Aluscan. Høyesterett mener omfanget av disse utslippene er usikkert, og anfører det kun som skjerpende omstendigheter i forhold til utslippet i sjøen.

Håndterte avfall

Førstvoterende dommer Toril Marie Øie mener det er straffskjerpende at «bedriften aktivt gikk inn for å skjule utslipp i vann og i luft for forurensningsmyndighetene ved å sette i verk spesielle tiltak forut for myndighetenes inspeksjon».Øie påpeker også at «Avfallshåndtering er en økende virksomhet, til dels med mulighet for stor fortjeneste. Samtidig kan det være kostnadskrevende å håndtere avfallet på en forsvarlig måte. Et ønske om å tjene mest mulig og om å bevare arbeidsplasser kan friste mindre ansvarlige aktører til å nedprioritere miljøtiltak. Samtidig kan oppdagelsesrisikoen være liten. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor etter mitt syn at det i vår sak idømmes en følbar reaksjon.»Hun legger til at det ikke er opp til den enkelte å fravike grensene for utslipp etter egne vurderinger.Aktor i saken har vært leder for Økokrims miljøteam, konstituert førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland. Økokrim har prioritert etterforskning av slike miljøsaker.— Det er viktig at straffene blir skjerpet når det gjelder farlig avfall, siden ikke alle aktører følger regelverket. Prinsipielt sett er denne saken svært viktig. Tidligere har de fleste straffereaksjoner vært rettet kun mot bedriftene som har overtrådt forurensningsloven, sier Høviskeland.

https://www.aftenposten.no/norge/i/O8vgO/Sjefer-ma-i-fengsel-for-miljokrim