Nedprioritering av miljøkrim er klart uheldig

Politiet oppklarer drøyt halvparten av anmeldte saker der det er begått miljøkriminalitet. Økokrimsjefen sier at prioriteringene kan gå utover denne typen kriminalitet.

Pål Lønseth gate
ØKOKRIM-sjef Pål Kulø Lønseth

Økokrim er spydspissen i påtalemaktens behandling av miljøkriminalitet, selv om mange av sakene også etterforskes av det enkelte politidistrikt.

Økokrimsjefen sier at kompetansen til å etterforske slike saker ikke alltid er på plass i politidistriktene. Dessuten kan mangel på ressurser føre til nedprioritering av miljøkriminalitet.

………………………….

Miljøkriminaliteten skjer der det er sparsomt med folk

Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn: – Det som er spesielt med miljøkriminalitet er at det sjelden er et menneskelig offer. Det er også vanskelig å oppdage fordi kriminaliteten ofte skjer der det er sparsomt med folk. Det har heller ikke vært prioritert i politiet, sier Rotevatn.

Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn

– Jeg vil oppfordre alle til å melde inn det de ser. Mye av miljøkriminaliteten blir ikke oppdaget blant annet fordi folk ikke sier ifra. Her må alle gå etter dem som ødelegger naturen, avslutter Rotevatn.

https://www.nrk.no/norge/okokrimsjefen_-_-nedprioritering-av-miljokrim-er-klart-uheldig-1.15293598

https://www.okokrim.no/miljoekriminalitet-intervju-med-oekokrim-sjef-paal-loenseth.6353263-411472.html

Stor brann hos Stena Recycling – tre til sykehus

Stor brann i avfallshåndteringsfirmaet Stena Recycling i Skien. Stena Recycling er firmaet som skal drifte anlegget for farlig avfall på Raudsand. Brannen er i en stor haug med sammenpressede biler. Den aktuelle haugen er omtrent 100 meter lang, 25 meter bred og 16 meter høy og det er kraftige smeller fra brannen. Tre personer er kjørt til sykehus. Hvilke ressurser er det på Raudsand for å håndtere lignende branner?

https://www.dagbladet.no/nyheter/kraftig-brann-i-metallhaug—tre-personer-til-sykehus/73099905

Raudsand – Vol. 2

Følelser har i enkelte tilfeller vunnet over saklighet. Det er en uskikk å ta mannen i stedet for ballen, og slikt fører ofte til at kampen hardner til.

Av Asbjørn Næverlid

Debatten om avfallsdeponi på Raudsand er en føljetong som har vart lenge, og den er dessverre blitt sterkt polarisert (splittende).

Følelser har i enkelte tilfeller vunnet over saklighet. Det er en uskikk å ta mannen i stedet for ballen, og slikt fører ofte til at kampen hardner til.

Men det er et element her som ikke skal glemmes, denne debatten er på en måte fremtid mot fortid. Det finnes ingen sikre fakta om fremtiden, men desto flere fra fortiden. Det er liten tvil om at dersom motstanderne av deponi ser bakover, så har dem mye ammunisjon å hente.

Tingvollfjorden/Sunndalsfjorden har vært en våre mest forurensede fjorder, og advarsler om å hente mat fra deler av fjorden har vært gitt. Luktproblemer og forurensning har også oppstått i nyere tid. Løfter om opprydding har vært gitt, men fortsatt finnes store mengder avfall liggende åpent. Områder i kan i dag utvilsomt kalles «dumpingplass» uten at man beskyldes for å fare med løgn.

Ovenstående er noen kalde fakta fra fortiden, og kan ikke benektes av noen, heller ikke av tilhengerne av deponi. Mot disse fakta står tilhengernes argumenter om fremtiden på Raudsand. Argumentene inkluderer løfter, fakta, påstander, lovprisning og planer for Raudsand som «nasjonal dumpingplass». Ser man på fortiden, er det ikke rart at det finnes motstand mot et deponi, og det bør tilhengerne i høyeste grad ta inn over seg. Det er dessuten faglig uenighet om geologisk egnethet og utbyggingsplaner knyttet til dypvannskai.

Det skal ikke benektes at også motstanderne har malt fanden på veggen og kommet med dommedagsprofetier. Men de har noen dårlige erfaringer, og erfaringer kan ikke verdsettes før man har fått de. Dersom deponiet plasseres på Raudsand, kan ikke tilhengerne presentere sine erfaringer før om noen tiår. Det er i dag umulig å vite om deponiet kan bli til glede for alle, eller sorg for mange. Skulle det bli til sorg, vil den uansett vare evig. Slike deponier forsvinner ikke.

https://www.auraavis.no/raudsand-vol-2/o/5-5-203282

https://www.driva.no/meninger/2020/07/09/Framtid-mot-fortid-p%C3%A5-Raudsand-22258054.ece

https://www.tk.no/meninger/raudsand-vol-2/o/5-51-828273

https://ksu.no/artikler/leserinnlegg/101558-raudsand-vol-2

Raudsand – vol. 1: En beslutning for evigheten

En giftdeponiplassering på Raudsand er en beslutning for evigheten. Avfall som blir lagret der, blir ALDRI flyttet/fjernet igjen. Raudsand vil for alltid være synonymt med bygda hvor det nasjonale giftlageret er, akkurat som Langøya. Tilflytting og ønske om fortsatt å bo på Raudsand vil sannsynligvis påvirkes negativt, folk vil heller bo andre steder i Molde kommune og eventuelt pendle til arbeid ved anlegget.

Bygda har mistet arbeidsplasser, skole, butikk og post. Å skape arbeidsplasser der ved hjelp av et nasjonalt giftdeponi vil kun skape økonomiske fordeler for Molde kommune på Raudsand sin bekostning. Bygda er liten og en ytterkant som nå kan bli belastet med ulemper for å skape fordeler og inntekter til storkommunen.

Så er det store spørsmålet: Hvor bærekraftig er dette for Raudsand? «Bærekraftig brukes her i betydning «tilfredsstille dagens generasjons behov, men uten å skade eller skape ulemper for kommende generasjoner». Det som er sikkert, er at om 100 år, og for all fremtid vil Raudsand være «giftbygda».

Dersom utsiden av anlegget om 100 år har rustne låser og ødelagte dører, så vil virkelig skilt advarsler om «farlig område» være på sin plass. Skulle en lekkasje til fjorden skje, så har Molde kommune fått en katastrofe i sin periferi som også vil skade store områder utenfor kommunen.

Det har også vært motstridende påstander om de geologiske forhold på Raudsand, og om fjellstrukturen er egnet for å etablere et evigvarende avfallsdeponi.

Nasjonalt sett er en plassering på Raudsand ulogisk. En avkrok på Nordvestlandet, med et dårlig lokalt veinett, uten gode veier, kryss og fortau, og foreløpig også uten nødvendig infrastruktur også på sjøsiden. Angående sjøtransport, så er sjøveien lang og via havstrekninger som Stadhavet og Hustadvika fra steder hvor mesteparten av avfallet produseres. Hvem betaler for lange transportstrekninger? Er det i norsk industris interesse med slike utgifter?

Men det er uansett viktig for lokalbefolkningen at ALLE flagger sitt klare standpunkt i denne saken, med begrunnelser som viser hvordan fordeler og

Ulemper er ivaretatt og vurdert. «Bærekraftig opptreden» har her et ansikt som er svært synlig for Raudsand. Beslutningstakere (politikere) har i denne saken et særlig ansvar for å tenke lengre enn sin egen levetid og dessverre kan ikke gravsteiner stilles til ansvar.

https://www.auraavis.no/raudsand-vol-1-en-beslutning-for-evigheten/o/5-5-200201

https://ksu.no/artikler/leserinnlegg/101227-raudsand-vol-1

Frykter at Fredrikstad mister 700-1.000 arbeidsplasser

Fredrikstad Næringsforening er svært bekymret for Kronos Titans fremtid. Daglig leder Kjell Arne Græsdal varsler klima- og miljøministeren om at bedriften blir lagt ned, hvis ikke regjeringen sørger for et nytt deponi.

Fredrikstad Næringsforening skriver rett ut at ringvirkningene av at regjeringen ikke løser deponisaken, vil resultere i at Kronos Titan AS vil legge ned produksjonen.

– Det innebærer tap av arbeidsplasser i størrelsesorden 700-1.000 arbeidsplasser innbefattet ringvirkninger for en rekke relaterte bedrifter, samt at vårt betydelige klimaengasjement vil bli sterkt svekket, skriver Græsdal.

– Jeg håper jeg tar feil, men vi er nødt til å melde fra om faren for nedleggelse, sier Græsdal til Fredriksstad Blad.

………………………………………..

Må ligge i rimelig avstand

Han peker også på at det ikke finnes noen reelle alternativer til deponi på lang tid. Det er også viktig at deponiet ligger i rimelig avstand fra Fredrikstad, og det er Brevik som peker seg ut.

– Det er ingen løsning for Kronos Titan hvis regjeringen oppretter et nytt deponi på Nordvestlandet, avstandene blir for lange, sier han.

(pluss-artikkel)

https://www.f-b.no/nyheter/kronos-titan/arbeidsplasser/fredrikstad-naringsforening-roper-varsku-i-deponistriden-frykter-at-fredrikstad-mister-700-1-000-arbeidsplasser/s/5-59-1750779

I en tidligere artikkel uttalte Kronos Titan sjefen at det ikke finnes noe alternativ til Brevik som er teknisk eller økonomisk gjennomførbart og at de ikke kan vente på ny teknologi som ikke finnes.

https://neitilgiftdeponi.com/2020/01/17/vi-kan-ikke-vente-pa-ny-teknologi-som-ikke-finnes/

Vi kan ikke vente på ny teknologi som ikke finnes

Kronos Titan-sjef Jan Klauset sier i svaret til ekspertrapporten om farlig avfall at det ikke finnes noe alternativ til Brevik som er teknisk eller økonomisk gjennomførbart. Avfall Norge frykter opphoping av husholdningsavfall.

Kontrastene er sterke i høringsuttalelsene til rapporten, som hadde frist 15. januar. Det er kommet inn 86 svar per 17. januar, og brevene kan plasseres i to grupper: Motstandere og tilhengere av et nytt deponi i Brevik. Det er flest av de førstnevnte.

Næringsliv og offentlige etater i Fredrikstad vil redde arbeidsplasser på Øra og vil ha på plass et nytt deponi for farlig avfall så snart som mulig, og Dalen gruver ved Brevik er per i dag det eneste reelle alternativet som kan holde tidsfristene.

Avviser at det finnes teknologisk alternativ nå

Fagforeningsleder ved Kronos Titan, Per Øistein Kivijärvi, avviser at det finnes egnet teknologi nå som kan erstatte et deponi.

– Vi erkjenner at det en gang i fremtiden kan komme ny teknologi som reduserer behovet for et deponi for farlig avfall, men vi må forholde oss til den teknologi som er kjent akkurat nå, skriver han på vegne av Titan Arbeiderforening.

Lokalsamfunn og eksperter i Grenland sier et massivt nei til å bruke gruvegangene under Telemarks-byen som deponi.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) har ikke bestemt seg for om han skal skjære gjennom og plassere et deponi eller velge andre løsninger. Lettere blir ikke avgjørelsen av høringsrunden.  Ekspertutvalget anbefaler ham å ikke presse gjennom Brevik.

Havnedirektøren frykter tap av arbeidsplasser

Direktør Tore Lundestad ved Borg havn etterlyser et sterkere statlig engasjement for å få på plass et deponi. Han minner om at Kronos Titan har 160 ansatte, og at bedriften i tillegg sørger for arbeidsplasser i samme størrelsesorden i andre virksomheter. Lundestad ønsker fortgang i arbeidet med å finne et nytt deponi, som kan erstatte Langøya ved Holmestrand, når det er fullt i 2024.

– Mangel på statlig besluttsomhet setter mange arbeidsplasser i fare, fastslår havnedirektøren som ber regjeringen jobbe for å forlenge levetiden til NOAHs anlegg på Langøya, som tar imot tynnsyre fra Kronos Titan, og sikre arbeidsplasser i mange år.

Stans i avfallsmottak etter få uker

I dag blandes tynnsyren fra Kronos Titan med flygeaske fra forbrenningsanlegg, og miksen blir til gips. Når deponiet på Langøya er fullt, er det ikke bare Kronos Titan som rammes, men også forbrenningsanleggene, som er helt avhengige av å bli kvitt asken.

Avfall Norge roper varsku. Næringspolitisk direktør Cecilie Lind opplyser at uten tilstrekkelig deponikapasitet for flygeaske må energigjenvinningsanleggene stoppe mottak av avfall i løpet av en til to uker.

– Dette rammer mottak av farlig avfall til destruksjon, men også mottak av ordinært avfall som ikke kan materialgjenvinnes (restavfall). En slik stopp vil derfor påvirke avfallsinnsamlingen fra både nær sagt alle husholdninger og bedrifter i hele landet i løpet av svært kort tid, skriver hun i høringssvaret.

Bellona peker også på konsekvensene for avfallsanleggene i sin høringsuttalelse. Bellona vil ha nytt deponi i Brevik.

Fredrikstad kommune vil ikke ha lokale lagre

Ekspertutvalget nevner muligheten for å øke kapasiteten i dagens deponier og opprette mellomlagre ved bedriftene, noe som Fredrikstad kommune er skeptisk til i sin høringsuttalelse, undertegnet av kommunaldirektør Bente Meinert.

– Fredrikstad kommune tror disse overgangsløsningene vil kunne skape stor uro og usikkerhet i lokalbefolkningen, særlig med tanke på at tiltakene må iverksettes på kort tid. Det vil også redusere forutsigbarheten for næringslivet og skape uro blant eiere, virksomheter og ansatte. Overgangsløsninger anbefales derfor i utgangspunktet ikke, skriver kommunen.

Også Fredrikstad kommune er svært bekymret for konsekvensene av ikke å ha et deponi etter 2024:

– For Fredrikstad er Kronos Titan en viktig bedrift både fordi de sysselsetter 176 ansatte og de inngår i en verdikjede som blir brutt om selskapet skulle bli borte. Antallet arbeidsplasser som eventuelt blir rammet, er vesentlig større enn bedriften selv, er en av konklusjonene i høringsbrevet.

https://www.f-b.no/nyheter/kronos-titan/jan-klauset/sterk-uenighet-om-brevik-deponi-vi-kan-ikke-vente-pa-ny-teknologi-som-ikke-finnes/s/5-59-1740995

Bygg absolutt ingenting noe sted nær noe som helst – er det sånn vi skal ha det?

Dersom det å rope sin motstand høyest er avgjørende, blir det svært vanskelig å løse samfunnsmessige oppgaver.

ELISABETH GAMMELSÆTER, UTVALGSMEDLEM/SENIORRÅDGIVER SWECO OG INGRID RIDDERVOLD LORANGE, UTVALGSLEDER REGJERINGENS EKSPERTUTVALG OM FARLIG AVFALL/ADM.DIR. SIVA

Ekspertutvalget for farlig avfall la 4. november fram en rapport om hvordan mengden farlig avfall i Norge kan reduseres, og hvordan fremtidig behandling av farlig avfall kan sikres. Ikke uventet fikk valg av lokalitet størst oppmerksomhet i media. Utvalgets vurdering er at Dalen gruver i Brevik ikke lenger er et aktuelt alternativ, og viser til en rekke andre muligheter. Utvalget mener at mengden avfall kan reduseres betydelig gjennom ny teknologi, og peker på en virkemiddelpakke som myndighetene bør vurdere for å stimulere til økt gjenvinning for et mer bærekraftig samfunn. 

…………………………………………..

https://www.tu.no/artikler/bygg-absolutt-ingenting-noe-sted-naer-noe-som-helst-er-det-sann-vi-skal-ha-det/480793

Skriftlig spørsmål fra Jenny Klinge (Sp) til kommunal- og moderniseringsministeren

Spørsmål

Jenny Klinge (Sp): Vil KMD la Nye Molde kommune få reguleringsplanen som gjeld giftdeponi på Raudsand til ny handsaming, slik alle parti i den nye kommunen bortsett frå eitt krev?

Begrunnelse

Kommunane Nesset, Molde og Midsund går saman inn i Nye Molde kommune ved nyttår, og kommunestyret for den nye kommunen er allereie konstituert. Dei avtroppande kommunestyra skal i følgje inndelingslova halde seg til det som gjeld avviklinga av kommunane, jamfør inndelingslovas paragraf 27 og teksten «Deira ansvar og fullmakter er likevel avgrensa til det som er nødvendig for å avslutte verksemda i dei eksisterande einingane.»
Slik eg les inndelingslova, er det no Nye Molde kommune som har kompetanse til å fatte avgjerder i og for den nye kommunen. Såleis også at Nye Molde kommunestyre har rettsleg omgjeringstilgang frå det nye kommunestyret vart konstituert i slutten av oktober. Dette har relevans for giftdeponisaka, der Nesset kommune har hatt fleirtal i kommunestyret for å seie ja til reguleringsplan for giftdeponi, medan verken Molde kommune eller Midsund kommune har hatt befatning med saka som «eigarkommune». Men no inngår alle desse tre kommunane i Nye Molde kommune, der kommunestyret allereie er konstituert og i funksjon for alle avgjerder som ikkje gjeld avvikling av dei tre tidegare kommunane. Alle partia bortsett frå Høgre i denne Nye Molde kommune har bedt Kommunal- og moderniseringsdepartementet om å få reguleringsplanen tilbake slik at dei kan gjennomføre ei ny handsaming av planen før departementet tek avgjerd i saka.
I svaret sitt til brevet frå Nye Molde kommune av 5/11 viser Kommunal- og moderniseringsdepartementet berre til at reguleringsplanen er vedteken av Nesset kommune med motsegner frå Gjemnes, Sunndal og Tingvoll kommunar og frå Møre og Romsdal fylkeskommune, og takkar for innspela utan å svara på anmodninga om at Nye Molde kommune får handsame reguleringsplana på nytt. Eg meiner KMD må svara på eit slikt vis at kommunen faktisk får svar på spørsmålet sitt.

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=78062

Hva haster sånn, Elvestuen?

En høyst tvilsom rapport, møteinnkallelse med én dags svarfrist – og vips, så får vi nytt avfallsdeponi.

KRONIKK : Ivar Aasgaard Røsand og Morten Walløe Tvedt (tekst) – Rødt Molde

Ekspertutvalget for reduksjon og behandling av farlig avfall leverte sin sluttrapport mandag 4. november. Rapporten er lang, men dekker mange kompliserte temaer overfladisk. To mulige nasjonale deponier for farlig avfall settes opp mot hverandre: Raudsand i Møre og Romsdal mot Brevik i Porsgrunn. Som attpåklatt lanseres to nye alternativer uten utredning: Mulen i Odda og Gudvangen Stein.

Utvalget gjør ikke selvstendige analyser. I stedet baserer de anbefalingene på uttalelser fra aktører som selv har økonomiske interesser i saken, akjeselskapene deriblant NOAH, Bergmesteren Raudsand og Veidekke. Rapporten legger en rekke føringer som tilsier overkjøring av lokaldemokratiet.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen har satt sammen utvalget og bestilt rapporten. Tirsdag 12. november la departementet ut informasjon på nettet om et møte i dag, 15. november. Møtet skal avholdes for å få innspill til å velge hvor et nasjonalt deponi skal legges. Men hvor interessert er egentlig statsråd Elvestuen i innspill? De som har rettslig interesse i saken, er ikke spesielt invitert – og det er gitt kun én dags svarfrist for å registrere seg som deltager. I innkallingen varsles det også om at ikke alle deltagerne vil få taletid.

Det er tydelig at det haster for regjeringen å ta denne beslutningen nå. Hva slags grunnlag gir så rapporten?

Deponiplanene på Brevik og Raudsand er overflatisk behandlet. Utvalget har ikke engang besøkt Raudsand, til tross for at de konkluderer med at det er velegnet. Hensynet til biologisk mangfold er ikke vurdert på Raudsand, selv om det finnes rødlistede arter i området. Utvalget viser ikke til at fjorden utenfor Raudsand allerede er sterkt forurenset og at det stadig slippes ut metaller fra de enorme mengdene med farlig avfall som tidligere har blitt dumpet, delvis uten tillatelse, i de gamle gruvesjaktene som i dag står under vann. De tar ikke opp konsekvensene av å bygge en dypvannskai ned på opptil 170 meters dyp i sterkt forurensende sedimenter. Utvalgets eneste poeng knyttet til «oppvirvling og spredning av forurensede sedimenter», er at det vil kreve tillatelse fra Miljødirektoratet.

Det er overraskende og langt fra holdbart at noe som kaller seg for et ekspertutvalg farer over miljøsituasjonen med harelabb på denne måten.

«Rapporten legger føringer som tilsier overkjøring av lokaldemokratiet.»

I rapporten beskrives problemene med utslipp fra dieselkjøretøy som kjører inne i gruvene, mens de ekstra klimautslippene ved transport på skip for frakt av avfall til Raudsand, blir ikke nevnt. Transporten er et tungtveiende argument mot å legge deponiet til Raudsand. I risikoanalysen Norconsult har utarbeidet på oppdrag fra Bergmesteren Raudsand, legges det til grunn at skip med avfall innebærer en risiko for enorme miljøkonsekvenser i tilfellet av havari – men at sannsynlighet for havari er «minimal». Flere hendelser bare det siste året viser at dette er en forutsetning som ikke holder, som da cruiseskipet «Viking Sky» var i havsnød den 23. mars i år.

I konklusjonen for Dalen gruver i Brevik påpekes uenigheten om gruvenes egnethet. Det bærende motargumentet som refereres til er manglende reguleringsplan og overstyring av lokaldemokratiet. For Raudsand sin del tones overstyringen av lokaldemokratiet ned: utvalget nevner ikke at denne lokaliseringen vil innebære like stor grad overstyring, ettersom fylkeskommunen og alle omkringliggende kommuner er mot at deponiet legges til Raudsand.

Reguleringsplanen for Raudsand slik den fremstår nå, kan ikke stadfestes, siden den regulerer tiltak som har effekt inn i en annen kommune – Gjemnes – som ikke har behandlet planen, men snarere har innsigelser til den. Nye Molde kommune, der Nesset vil inngå fra 1. januar, vil få ansvaret for å forvalte dette i fremtiden. De har ikke fått noen mulighet til å uttale seg om reguleringsplanen. Her ser vi hvorfor det haster for regjeringen nå – det er trolig flertall mot Raudsand i nye Molde kommune.

Utvalget viser til en serie med tillatelser som må innvilges for at Raudsand skal kunne velges, som om Miljødirektoratet allerede har behandlet disse sakene. Det har de jo ikke, og det er langt fra sikkert at de faglige konklusjonene fra miljømyndighetene vil gjøre at Raudsand er et mulig alternativ.

Etter at gruvedriften stanset på Raudsand i 1987, har området som ligger ned mot den nasjonale laksefjorden Tingvollfjorden vært åsted for deponi og forsøk på resirkulering av farlig avfall, som også har endt med miljøkriminalitet. Dersom staten legger det nasjonale deponiet på Raudsand, fraskriver den seg ansvar for å rydde opp. Veidekke og Bergmesteren, som tiltakshavere, har tenkt å dekke til enorme mengder med farlig avfall uten å behandle det. Dermed slipper Staten som nåværende eier å rydde opp i gamle synder. «Ekspert»-utvalget nevner ikke den eksisterende forurensingen.

Så igjen: hva haster, og for hvem? I debatten forsøker tiltakshaverne på Raudsand å få alle til å tro at vi jobber under et enormt tidspress fordi deponiet på Langøya blir fullt i 2024. Norges avfall utgjør bare en del av det som årlig deponeres på Langøya. Det vil si at hvis NOAH pålegges å stanse importen av avfall, kan kapasiteten der økes med kanskje fem år. Det gjør at vi kan få på plass en bedre løsning uten å gå på akkord med forvaltningsrettslige regler eller demokratiske prinsipper.

NOAH var en offentlig eid virksomhet til den ble privatisert: Vi har sett på Raudsand tidligere hvor galt det kan gå når private skal drive med avfall uten langsiktige forpliktelser. Staten bør ha ansvar: ta inntekter og avsette dem til fremtidige kostnader ved et deponi. Å la et privat selskap med postboksadresse i Norge og registrering i Luxemburg få ansvaret, innebærer ingen forsvarlig løsning for fremtidens håndtering av farlig avfall.

https://dagens.klassekampen.no/2019-11-15/hva-haster-sann-elvestuen

Tilsyn ved bedrifter er urovekkende sett med miljøbriller

Store ord om miljøet klinger hult når de ikke følges opp med handling, skriver miljø- og landbrukssjef Hanna Tangvald etter at et miljøtilsyn hos sju av de største bedriftene i Fredrikstad viste 33 avvik og åtte anmerkninger.

Flere bedrifter på Øra er med i tilsynet. – Byens største industriområde ligger tett på sentrum, og med sårbare økosystemer rett utenfor gjerdet. Kombinasjonen gir åpenbare utfordringer, skriver miljøsjefen.
Flere bedrifter på Øra er med i tilsynet. – Byens største industriområde ligger tett på sentrum, og med sårbare økosystemer rett utenfor gjerdet. Kombinasjonen gir åpenbare utfordringer, skriver miljøsjefen. Foto: Frevar

«Det grønne skiftet», «sirkulærøkonomi» og «bærekraft» er ord som er på moten for tiden. Næringslivet er glad i disse moteordene, og smykker seg gjerne med dem i visjoner og på hjemmesidene sine. Vi i kommunen er ikke dårligere, miljømessig bærekraft er ett av tre innsatsområder i den nye kommuneplanen, og skal ligge til grunn for samfunnsplanleggingen de kommende årene. Intensjonen er god, og ordene har utvilsomt en flott klang når man bruker dem i riktig sammenheng. Det klinger ikke fullt så godt dersom ordene kun er ord, og ikke følges opp med handling.

Miljødirektoratet og Fylkesmannen i Oslo og Viken har i høst gjennomført tilsyn hos sju av de største industribedriftene i Fredrikstad, for å sjekke om driften er i tråd med bedriftenes tillatelser, og overholdelse av gjeldende forurensningslovverk. Temaer som er gjennomgått er blant annet utslipp til vann og luft, håndtering av avfall og kjemikalier, rutiner og miljørisikovurderinger. Med miljøbriller på er forholdene som er avdekket urovekkende lesning. Til sammen er det funnet 33 avvik og gitt 8 anmerkninger.

Flere av avvikene går på ulovlige utslipp til luft og vann, manglende tiltak for å unngå forurensning, og flere av bedriftene har mangler på skriftlige rutiner og risikovurderinger. Forsøpling har lenge vært en utfordring i enkelte av industriområdene, avfall på avveie er en utfordring som det i enkelte tilfeller er lett å oppdage selv helt uten briller. Avvikene som er avdekket i denne tilsynsrunden viser i tillegg den delen av forurensning som ikke er så lett å se; utslipp til vann gjennom bekker og overvannssystem, og utslipp til luft.

Det er grunn til å være realistisk når det kommer til industriens påvirkning på miljøet. I et overordnet perspektiv er det behov for gjenvinning og videreforedling av avfall, og med økonomibriller på er det ikke vanskelig å se at utvikling av ny næring gir flere arbeidsplasser. I et lokalt perspektiv er imidlertid forurensning og forsøpling medaljens mørke bakside, og denne delen av medaljen er og blir ofte underkommunisert. Byens største industriområde ligger tett på sentrum, og med sårbare økosystemer rett utenfor gjerdet. Kombinasjonen gir åpenbare utfordringer.

Bruk av grønne ord og fine plansjer bidrar ikke en millimeter til bedre miljø, det er det kun og bare handling som gjør. Det er svært positivt at miljødirektoratet og fylkesmannen tar ansvar som tilsynsmyndighet og har gjennomført kontroller hos flere bedrifter den siste tiden, det er særlig viktig å få kontroll på ulovlige utslipp til vann og luft. Kommunen gjennomfører i disse dager luftmålinger i tilknytning til industri, og er i gang med å ta vannprøver av bekker og overvann i aktuelle områder. Analysene vil gi en pekepinn om de reelle miljøkonsekvensene, og vil være et viktig verktøy i arbeidet med å begrense forurensning i fremtiden.

Miljøet trenger drahjelp, la det ikke herske noen tvil om det. Det er behov for bevisstgjøring og handling av enkeltmennesker, politikere, organisasjoner, bedrifter og offentlig forvaltning på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Vi ønsker å spille på lag med direktoratet, fylkesmannen og de aktuelle bedriftene, og har tiltro til at sistnevnte er sitt ansvar bevisst og tar nødvendige grep for rette opp i forholdene som er avdekket. Vi er kommet et langt stykke på vei den dagen de grønne moteordene betyr det samme, uavhengig av om du har økonomibrillene eller miljøbrillene på.

https://www.f-b.no/debatt/miljo/forurensing/tilsyn-ved-fredrikstad-bedrifter-er-urovekkende-sett-med-miljobriller/o/5-59-1674166

Åpner for Raudsand som sted for avfallsdeponi

Et ekspertutvalg peker på flere alternativer for et deponi for farlig avfall og mener at Brevik kan utelukkes. Porsgrunn jubler, mens Bellona er bekymret.

Utvalget mener at Raudsand i Nesset i Møre og Romsdal, som har vært nevnt som alternativ siden 2016, er et egnet sted for et avfallsdeponi. I tillegg nevner de fjellmassivet Mulen i Odda i Hordaland og Jordalsnuten i Gudvangen i Sogn og Fjordane.

Regjeringen nedsatte ekspertutvalget om farlig avfall i april i år.

Bellona-leder Frederic Hauge er sterkt kritisk til utvalgets vurdering, som ble lagt fram mandag.

– Vi er nå tilbake til start. Jeg er dypt bekymret for den videre situasjonen for farlig avfall i Norge. Dette går sterkt imot det Miljødirektoratet tidligere har anbefalt, sier Hauge til NTB.

……………………………………………..

https://ksu.no/artikler/ksu-no/98621-apner-for-raudsand-som-sted-for-avfallsdeponi

Gjennombrudd i saltgjenvinning

På Herøya planlegges nå et storstilt gjenvinningsprosjekt der målet er å gjenvinne saltene fra flyveaske. Prosjektet får inntil 10 MNOK i støtte fra Innovasjon Norge.

Fullskala saltgjenvinning til industriråvarer på Herøya

NOAH gjenbruker i dag flyveaske fra forbrenning av restavfall til å stabilisere avfallssyre. Målet er å kunne gjenvinne salter til industrielle formål. Et fullskala prosessanlegg både med energigjenvinning og saltgjenvinning planlegges på Herøya innen 2024.

Råvare til annen industri

Saltgjenvinning kan utgjøre så mye som 80.000 tonn råvarer til industrien årlig. NOAH har innledet god dialog med industriaktører på Herøya som i dag bruker salter som industrielt råstoff.
INOVYN er et eksempel på et selskap som bruker store mengder natriumklorid i sin PVC-plastproduksjon.

Industrielt og miljømessig lovende

Hartmann er optimistisk til at prosjektet blir økonomisk lønnsomt.

I tillegg har Yara overskuddsvarme fra sin produksjon på Herøya som vil kunne være et viktig bidrag inn i saltgjenvinningen.

10 mill kroner fra Innovasjon Norge

NOAH planlegger nå en testfase der det skal bygges et komplett prosessanlegg i pilotskala. Hovedprosjektet for pilotering har nå fått inntil 10 millioner kroner i støtte fra Innovasjon Norge.

Midlene skal sammen med investeringer på ca 17 millioner kroner fra NOAH gå til å etablere et hovedprosjekt som vil gjennomføre pilottester av de viktigste industrielle prosessene.

Med et vellykket hovedprosjekt kan man forvente bygging av et fullskala saltgjenvinningsanlegg på Herøya innen 2024, med investeringer på 300-500 MNOK. Et slikt anlegg vil ha behov for over 20 nye arbeidsplasser.

Maksimal ressursutnyttelse

Herøya Industripark driver et av Norges viktigste industriområder og sees på som en viktig fasilitator for å klare å gjennomføre et slikt storstilt prosjekt der målet er å skape synergier og god sirkulærøkonomi gjennom samarbeid mellom industriaktører.

https://www.noah.no/saltgjenvinning/

NOAHs gjenvinningsprosjekt vil lykkes på Herøya

På Herøya planlegges nå et storstilt gjenvinningsprosjekt der målet er å gjenvinne saltene fra flyveaske.

Dette skriver NOAH i en pressemelding. Målet er å gjenvinne salter til industrielle formål.

NOAH har fått inntil 10 millioner kroner i støtte fra Innovasjon Norge, og sammen med egne investeringer på 17 millioner kroner, starter nå selskapet hovedprosjekt og pilottester av de viktigste industrielle prosessene.

Lykkes hovedprosjektet, da planlegger NOAH for å bygge en fullskala saltgjenvinningsfabrikk på Herøya innen 2024, ifølge pressemeldingen.

Stor tro på prosjektet

Rolf Olaf Larsen, leder av pilotarena Herøya og industriekspert ved Universitetet i Sørøst-Norge, har stor tro på prosjektet.

– Sjansen for at NOAHs gjenvinningsprosjekt vil lykkes på Herøya er stor. Her får NOAH utnytte eksisterende infrastruktur, kompetanse og muligheter til å bruke bistrømmer fra andre industriselskaper, spesielt på energi, påpeker Larsen.

Nytten av allerede eksisterende infrastruktur kan være med å reduser investeringskostnader med opptil en tredel. – Dette bidrar til å minimere risiko og øker robustheten betydelig i slike prosjekter, sier pilotsjefen.

Larsen peker på flere lignende sirkulærprosjekter som nå pågår i Herøya Industripark, bl.a. Norseps pilotanlegg for å hente ut mineraler fra flyveaske og  utvinning av sjeldne jordartsmetaller som gjøres i samarbeid mellom REEtec, Yara, Sintef og flere.  

Få maksimalt ut av samarbeid 

NOAHs gjenvinningsprosjekt er et realistisk og godt prosjekt som kan få maksimalt ut av et samarbeid med andre industribedrifter på Herøya, mener Larsen.

– Her finnes mulige kunder til saltene som NOAH skal hente ut fra flyveasken. Det som er avfall for noen er verdier for andre. Vi tilrettelegger for å få maksimalt ut av samarbeid. NOAHs gjenvinningsanlegg passer svært godt inn i industriparken, sier pilotsjefen.

Ifølge pressemeldingen har NOAH innledet god dialog med industriaktører på Herøya som i dag bruker salter som industrielt råstoff. INOVYN er et eksempel som bruker natriumklorid i sin PVC-plastproduksjon.

– Dersom dette prosjektet lykkes, kan det bli en vinn-vinn sak både for miljøet og for vår produksjon, uttaler Jon Halvor Bamle, Teknisk Sjef i INOVYN Norge i pressemeldingen.

Gleder oss

– Vi gleder oss til å delta i NOAHs gjenvinningsprosjekt, og håper det inspirerer enda flere aktører til å samarbeide om sirkulærøkonomiske vinn-vinn-prosjekter på Herøya, sier Rolf Olaf Larsen.

https://www.heroya-industripark.no/aktuelt/noahs-gjenvinningsprosjekt-vil-lykkes-paa-heroeya

Vi er fortsatt åpne for innspill

Ingen hadde vel forventet at ekspertutvalgets leder Ingrid Riddervold Lorange skulle la seg presse til å røpe noen av utvalgets konklusjoner på Farlig avfallskonferansen 2019. – Det hadde heller ikke vært mulig, for vi har ikke konkludert ennå, sa hun.

Ingrid Riddervold Lorange konsentrerte seg heller om å forklare hvordan de ni ekspertene – eller kanskje åtte, Lorange karakteriserte seg selv som den eneste som ikke var ekspert – arbeider for å få fram en rapport til 1. november.

– Arbeidet er omfattende, mandatet er langt videre enn bare å gi råd om lokalisering av deponi. Vi vurderer i hvilken grad framtidige mengder kan reduseres, myndighetenes rolle og virkemidler og samfunnsøkonomiske konsekvenser. Og selv om det finnes mye materiale fra før er premissene endret i løpet av de 5-10 årene siden man begynte å utrede denne saken. Det er mye å sette seg inn i, for meg har det vært en fantastisk læringsperiode. Vi har hatt innspillmøter, arrangert workshops og hatt gruppearbeid, og selv om vi har et sekretariat skriver utvalget deler av rapporten selv. Vi har også besøkt flere anlegg, men det er ikke avgjørende hvor vi har vært og ikke vært, sa Lorange.

Hun var også innom habilitetsspørsmålet, siden det er reist kritikk mot at utvalget har engasjert miljøer som har hatt oppdrag for NOAH tidligere. – Norge er ikke så stort, det kan ikke være slik at alle som har hatt oppdrag for noen av de involverte er diskvalifisert. Jeg er trygg på at vi håndterer dette på en ryddig måte, sa hun.

Ingrid Riddervold Lorange forsikret også at utvalget ville levere sin rapport innenfor fristen. – Det er viktig at det nå blir satt en retning for det videre arbeid med saken, sa hun. Men selv om 1. november bare er fem uker unna, var hun fortsatt åpen for innspill. – Om noen av dere har innspill eller idèer som kan være av betydning for utvalget så står døra fortsatt åpen, sa hun til de mer enn 400 deltakerne på Farlig avfallskonferansen.

https://www.kretslopet.no/farligavfall/790-vi-er-fortsatt-apne-for-innspill

Dritten i demokratiet

To råskinn fra Møre (Storvik og Gjelsten) kniver om å få kontrakten på håndtering av Norges giftige avfall, mens folk lokalt mener demokratiet blir overkjørt dersom giften deponeres hos dem. 

Utdrag fra en artikkel i Morgenbladet

………………………………………….

«Respektløs drittsekk»

Harald Storvik er blitt beskyldt for å være en respektløs drittsekk som truer med å ødelegge matproduksjonen og folks helse i tusenvis av år. Som om ikke slikt var nok, fikk Storvik også Oddekalv på nakken, altså Kurt Oddekalv i Norsk Miljøvernforbund. Romsdals Budstikke, for ikke å snakke om facebookgruppen «Vi velger oss et giftfritt Nesset», fremstår til tider som en slagmark: «Jeg reagerer på at folk som sjøl hetser framstår som ofre for hets», uttalte Harald Storvik. – Men Gjelsten har fått samme behandling av folk i Grenland, medgir han. 

Men så:

– Gjelsten har kalt meg en kjeltring, og hans venn her i fjorden, småkongen som var styreleder i «Jeg velger meg et giftfritt Nesset», har uttalt til ekspertutvalget at jeg er en dårlig forretningsmann. Om mine samarbeidspartnere sa han at Veidekke er udugelig og at Stena Recycling ikke har løftet et gram med farlig avfall! 

– Deponimotstanderne på Møre har påpekt at du er alliert med «Nei til deponi»-aksjonen i Grenland? 

– Vi har hatt kontakt med enkeltpersoner ved noen anledninger, ja. Men legg merke til hvem som bruker PR-byrå her. Noah bruker Geelmuyden Kiese, sier Storvik og nevner også rykter om store summer som skal ha blitt brukt for å skaffe seg allierte lokalt. 

Men før vi vikler oss inn renkespill Mørejarler imellom, må vi straks høre med Carl Hartmann i Noah hva han sier om slike rykter. 

– Penger? Utrolig påstand. Kan de dokumentere det? 

– Nei, men det ble mumlet tydelig.

– Det er jeg helt sikker på, at det ble mumlet om det. Det er forresten riktig at Geelmuyden Kiese ble brukt av Norcem og Noah i en kort periode i 2015 for å bygge opp en informasjonsside, men vi har ikke brukt PR-byrå siden. 

– Hvor aktive har dere vært i å støtte motstanderne av Raudsand-deponiet? 

– Vi vet de har deltatt på folkemøte i Grenland, men vi har ikke deltatt på folkemøter der oppe. Men vi får henvendelser både fra motstanderne i Brevik og fra motstandere i Nesset som vi svarer på så godt vi kan. De der oppe har vært opptatt av logistikk og klimautslipp. Vi kan opplyse at nitti prosent av vårt klimautslipp er knyttet til logistikk. Og avstanden fra avfallsprodusentene er jo mye større til Raudsand, sier Carl Hartmann.

……………………………………………………….

https://morgenbladet.no/aktuelt/2019/09/dritten-i-demokratiet

Avfallet ingen ville vite av

Av Per Anders Todal,  29.10.10

Romsdalsbedrifta Aluscan vart dømd for grov miljøkriminalitet. Men åtte år etter konkursen ligg framleis titusenvis av tonn med industriavfall att ute i terrenget på Raudsand i Nesset kommune.

I det gamle gruveområdet på Raudsand ligg kring 30.000 tonn med avfall frå europeisk aluminiumsindustri i sprokne sekker. Ingen kan seie sikkert kva sekkene inneheld, meiner Tor Gunnar Dalsegg, som jobba ved Aluscan på 1990-talet. Foro: Per Anders Todal

RAUDSAND: Det er verkeleg ikkje noko vakkert syn: I ein skrånande ravine mot Tingvollfjorden ligg mange tusen sekker med grått industriavfall. Her ligg kring 30.000 tonn med avfall. Det eksakte innhaldet er ukjent, men truleg er det såkalla møllestøv frå aluminiumsindustri rundt i Europa. «Møllestøv er klassifisert som farlig avfall», skreiv Statens forureiningstilsyn i 2005. Mange av sekkene har sprokke så innhaldet sig ut, og ut frå den enorme avfallshaugen renn ein bekk. Det er ikkje nett ein bekk ein får lyst til å drikke av.

Dette deponiet på Raudsand er ein del av den dystre arven etter selskapet Aluscan i Nesset kommune i Romsdalen. I 2003 vart styreleiar Gerhard Eide og dagleg leiar Kjell Olav Sjøli dømde til fengselsstraffer i ei av dei mest alvorlege miljøkriminalitetssakene i Noreg nokon gong.
Aluscan skulle drive med attvinning av aluminium frå industriavfall i fabrikken sin nede ved sjøen på Raudsand. Men selskapet tok imot langt meir «råstoff» enn det kunne handtere, frå heile Europa, og tente gode pengar på det: Aluscan fekk betalt for å ta imot stoff som aluminiums­industrien ønskte å kvitte seg med. Mykje avfall med ymse tungmetall gjekk rett i sjøen ved Raudsand, enda meir vart ulovleg deponert i det gamle gruveområde kalla Bergmesteren, som ligg oppe i lia over anlegget til Aluscan.

– Det er ikkje godt å seie sikkert kva desse sekkene inneheld, seier Tor Gunnar Dalsegg, som er med på synfaringa. Han arbeidde i kring fem år for Aluscan og fortel at dei tilsette aldri fekk vite kva som var innhaldet i dei mange båtlastane med avfall som kom til Raudsand. Han skildrar ein cowboyaktig bedriftskultur i selskapet: Om nokon hadde innvendingar mot dei openberre miljøsyndene, fekk dei beskjed om å halde kjeft om dei ville behalde jobbane sine.
– I starten vart mykje avfall tømt i dei gamle gruvegangane etter jerngruva her. Men da gruvesjaktene var fulle, vart avfallet lagt oppå jorda, seier Dalsegg.

Daud skog

I nærleiken av ravinen med dei sprokne sekkene ligg eit anna deponi, eit lite fjell av grått pulver, som for det meste er slagg frå verksemda til Aluscan, klassifisert som farleg avfall. Her har ammoniakkdamp frå deponiet teke livet av all skogen i eit belte som er fleire hundre meter langt. Det kjem ikkje lenger damp frå slagget, men skogen har enno ikkje kome attende. Også her renn det vatn frå deponiet og ut i terrenget.

I 2002 kravde Statens forureiningstilsyn (SFT) fleire gonger at Aluscan skulle sikre deponia sine. «Bedriftens manglende gjennomføring av nødvendige tiltak for å hindre avsig fra deponiet medfører fare for tilførsel av blant annet tungmetaller i bekk, i grunnen og videre ut i fjorden», heitte det i brev frå SFT til Aluscan 18. oktober 2002. Men Aluscan vart slått konkurs 28. november same år. Og SFT klarte ikkje å dytte ansvaret for oppryddinga over på nokon andre, trass i fleire forsøk dei neste åra.

Men når ingen andre kunne stå for oppryddinga, ville det vel vere naturleg om staten tok jobben? Tanken har vore tenkt av fleire: I november 2002 sa daverande miljøvernminister Børge Brende til Adresseavisen at det kunne vere aktuelt for miljøvernforvaltinga å dekkje utgifter til opprydding om selskapet ikkje klarte det. Og i januar 2003 melde NRK at SFT vurderte å vere med på å betale for oppryddinga.

Men åtte år etter at miljøskandalen Aluscan vart avslørd, er det framleis ikkje rydda opp i skogen på Raudsand. Deponia ligg framleis oppe i dagen, eksponerte for vêr og vind. Dessutan har det – med godkjenning frå SFT – blitt deponert meir avfall av liknande slag i området, frå selskapa Alumox og Reox som òg driv med attvinning av aluminium frå avfall. Reox har starta ny verksemd ved det gamle anlegget til Aluscan.

– Nasjonal skam

– Det er ei nasjonal skam at dette avfallet ligg der enno, seier Bjørn Jacobsen.
Som stortingsrepresentant for SV tok han opp Aluscan-saka fleire gonger i spørjetimen og bad miljøvernminister Børge Brende om å avklare kven som skulle ha ansvaret for å rydde opp etter Aluscan. Brende gav uklare svar og viste til at det var SFT som handterte saka.

– Sjølvsagt skulle det vore rydda opp skikkeleg etter Aluscan. Men eg er dessverre ikkje overraska over at det ikkje har skjedd, sidan Aluscan gjekk konkurs og ein ikkje kunne ta bedrifta for dette lenger, seier Jacobsen, som no arbeider for Grønn Hverdag.
– Det er ikkje rett at lokalsamfunn skal sitje att med børa etter slike bedrifter. Når bedrifta ikkje kan rydde opp etter seg, bør ein bruke statlege midlar til oppryddinga. Da ville truleg staten òg sjå at det trengst strengare reglar for industrien, seier Jacobsen.

– Det er ei skam at dette ikkje har blitt rydda opp i. Eg er veldig skuffa over at styresmaktene ikkje har avslutta denne saka på skikkeleg vis, seier Kurt Oddekalv, leiar i Miljøvernforbundet.
Med aksjonane sine i 2002 bidrog Oddekalv sterkt til å få skape merksemd om miljøkriminaliteten til Aluscan. Han var ikkje klar over at deponia etter selskapet framleis ligg i skogen på Raudsand.
– Da Økokrim tok saka, tenkte truleg SFT at jobben var gjort. Erfaringa mi er at tilsynet ikkje rører på seg før nokon melder dei til politiet. Om ingen bråkar om slike saker, blir det ikkje gjort noko, seier Oddekalv.

Ei avslutta sak

– Vi reknar Aluscan-saka som parkert og avslutta, seier Bente Sleire. Ho er senioringeniør i Klima- og forureiningsdirektoratet (KLIF), det tidlegare SFT, og har arbeidd over mange år med denne saka. Sleire meiner deponia som ligg att etter Aluscan i dag er tilfredsstillande sikra.

– Men da Økokrim tok ut tiltale mot Aluscan i 2002, var det blant anna fordi møllestøvet ikkje var lagra på lovleg vis. Kvifor meiner de deponiet er greitt no, når det ikkje var det i 2002?
– Aluscan vart politimeldt for fleire ting, blant anna for at dei ikkje hadde attvunne møllestøvet slik dei sa dei hadde, og for å ha sendt falske attvinningsbevis til opphavslandet. Sekkene låg òg lenger i Bergmesteren enn det som er tillate for eit mellomlager. No er avfallet i deponi der tiltak mot avrenning er kontrollerte og godkjende av oss.

– Eg var i Bergmesteren denne veka og såg inga oppsamling av avrenninga frå deponia – vatnet rann fritt frå avfallet og ut i terrenget?
– Bekkene skal vere avleidde og vatnet skal førast ned i den gamle gruva og reinsast før ut­slepp til sjø. For eit år sidan vart det gjort fleire nye mellombels tiltak, og vidare sikring vil bli gjord under avslutninga av deponiet, seier Sleire. Ho fortel at møllestøv i motsetnad til saltslagg ikkje er rekna som farleg avfall.

– Men i eit brev du sende til firmaet Alumox i 2005 står det: «Saltslagg og møllestøv er klassifisert som farlig avfall etter den europeiske avfallslisten.»
– Det er godt mogleg eg har skrive det, og at det var slik den gongen. I dag er det ikkje farleg avfall, så anten har eg skrive feil eller så er det endra.

Ikkje analysert

– Aluscan tok imot avfall frå heile Europa, og sekkene i Bergmesteren er ikkje merkte. Korleis kan de da vite kva dei inneheld?
– Det veit vi ut frå transportdokumenta frå da avfallet vart importert til Noreg. Vi har ikkje analysert det som ligg i Bergmesteren, vi kan ikkje analysere alt avfall som skal behandlast i Noreg. Men ein ser skilnad på møllestøv og saltslagg. Møllestøvet i sekkene er hovudsakleg aluminiumoksid, seier Sleire.

Men sjølv om Sleire meiner deponia etter Aluscan i prinsippet er forsvarleg sikra, må dei likevel avsluttast. Det er ikkje lenger lov å deponere saltslagg og møllestøv i Noreg, opplyser Sleire. Eit nytt selskap kalla Bergmesteren Raudsand AS har kjøpt det gamle gruveområdet med deponia frå staten.
– Selskapet har jobba med ein avslutningsplan for deponia, og det har teke tid å få den ferdig slik vi ønskjer han, seier Sleire. I mai varsla KLIF tvangsmulkt overfor Bergmesteren Raudsand AS fordi det tok lang tid med planen.
– Vi reknar med at vi får ein endeleg avslutningsplan innan 11. november, og at anleggsarbeidet kan starte på nyåret, seier Sleire. Ho fortel at møllestøvsekkene i Bergmesteren ikkje skal fjernast, men dekkjast til med masse.

Ikkje godt nok

Å berre grave over avfallet i Bergmesteren er ikkje godt nok, meiner Torbjørn Rausand, som bur nær det tidlegare Aluscan-anlegget. Han har følgt saka tett gjennom mange år og bygd opp eit arkiv over saksdokument og avisartiklar om Aluscan.
– Eg veit at KLIF er interessert i å dekkje over dette, men det er inga verkeleg løysing. Det einaste akseptable er å fjerne avfallet, seier Rausand.

– Ingen veit eigentleg kva dei stoffa som er lagra i Bergmesteren, inneheld. Difor bør deponiet fjernast, ikkje liggje der på fjellet med avsig ut i fjorden. Tingvollfjorden er ureina nok som det er.

Nytt selskap, same stanken

I dei åra Aluscan dreiv verksemda si i Raudsand, var naboane i Raudsandbukta kring ein halv kilometer unna stadig plaga av stank frå anlegget. Da eit nytt selskap, Reox, starta opp att med attvinning av aluminium ved anlegget i 2007, byrja plagene på nytt. I haust starta nokre av innbyggjarane som bur nærast ein aksjon for å få Reox til gjere noko med utsleppa.

– Lukta her har vore heilt forferdeleg. Intensiteten varierer med produksjonen og vindretninga, men plagene har vore der nesten konstant når anlegget har vore i drift, seier Tor Viggo Nævra, som er talsmann for gruppa. Aksjonen tel ti medlemer, men Nævra veit at fleire innbyggjarar i Raudsandbukta er plaga.
– Det å sitje utandørs når lukta kjem for fullt, går ikkje an. På det verste har det ikkje eingong vore leveleg inne i huset, da er det berre å rømme heimanfrå.

Lite gehør

Reox er i drift fire dagar i veka. Anlegget har sidan 2008 vore eigd av det internasjonale storkonsernet Aleris. Nævra meiner det har vore nesten umogleg å få gehør frå selskapet når naboane har klaga på stanken.
– Det har truleg vore klaga på lukta mellom hundre og to hundre gonger til bedrifta sidan starten. Men leiinga ved Reox framstiller det som om dei berre har fått nokre få klager, og at problema kjem av einskilde uhell ved anlegget.

Drifta ved Reox fører til ut­slepp av mange ulike gassar. Den plagsame lukta kjem truleg frå ammoniakk og hydrogensulfid, men Nævra er uroa over kva andre stoff som kan vere i utsleppa. Mellom anna er det kjent at anlegget slepper ut arsen og nervegassen fosfin.
– Vi ønskjer at det blir gjort uavhengige målingar ikkje berre av ammoniakk og hydrogensulfid, men av eit breitt spekter av gassar. Folk her klagar både over kvalme og hovudverk på grunn av lukta, og vi kjenner oss ikkje trygge.

Aksjonsgruppa har hatt eit visst gjennomslag allereie. I september laga både lokalpressa og NRK saker om problema på Raudsand, og sidan da har luktplagene vore minimale, sjølv om Reox har vore i drift det meste av tida. Dessutan har KLIF no pålagt selskapet å måle og loggføre utslepp og ammoniakknivå i bustadområdet kontinuerleg i ein månad. Men Nævra er skeptisk til at betringa vil vare lenger enn kontrollmålingane.
– Ut frå den erfaringa vi har med Reox, reknar eg med at ut­­sleppa kjem til å auke att så snart målingane er over.

– Ingen kommentar

Naboane og konsernet Aleris, eigaren av Reox, gjev svært ulike skildringar av utsleppa i Raudsand. I ei pressemelding frå Aleris 22. september i år blir ammoniakkutsleppa frå Reox kalla «sporadiske». Når Dag og Tid ringjer til Marianne von Bormann, direktør for Reox, blir vi ikkje klokare.

– Eg har ingen kommentar å gje. Aleris har skrive ei pressemelding om saka, det er alt eg kan seie, seier von Bormann.
– Men den pressemeldinga svarar slett ikkje på alle dei viktige spørsmåla i denne saka?
– Aleris er eit stort konsern, og eg har ikkje lov til å uttale meg.
– Men det er jo de som jobbar ved bedrifta på Raudsand som har best kunnskap til å svare på spørsmål om utsleppa dykkar?
– Uansett kan eg ikkje gje nokon kommentar. Eg kan ikkje gjere noko med dette, slik er praksisen til Aleris, seier von Bormann.
Alt ho kan bidra med, er å oppgje telefonnummeret til Mark Brookes, direktør for Aleris-konsernet, med kontor i Storbritannia. Dag og Tid har ringt fleire gonger til Brookes, utan å få svar.

Smak og behag

– Eg har inntrykk av at Aleris har teke problema til naboane på alvor. Men at det har vore nokre uheldige episodar, er det ikkje tvil om, seier Nesset-ordførar Rolf Jonas Hurlen.
– Naboane meiner det ikkje er snakk om uheldige episodar, men eit vedvarande luktproblem når Reox er i drift?
– Det kan vel vere litt smak og behag. Men eg veit at innbyggjarane i Raudsandbukta opplever det som eit stort problem, og eg tvilar ikkje på framstillinga deira, seier Nesset-ordførar Hurlen.

http://old.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1875

Evakuerte Storkaia i Molde

Politiet sperret tirsdag formiddag av Storkaia i Molde på grunn av eksplosjonsfare om bord i bulkskipet «Alutrans».

Alutrans. Foto fra Arne Sognnes

Artikkel fra 17. januar 2000

Skipet Alutrans grunnstøtte natt til mandag ved Gurskøya på Sunnmøre.

«Alutrans» var på vei fra Belgia til Nesset i Romsdal med aluminiumsavfall. Etter grunnstøtingen tok skipet inn vann, og ifølge brannvesenet er det fare for at vann i kombinasjon med aluminium danner eksplosive gasser som hydrogen og amoniakk.

Flenge

Brannsjef Svein Arild Istad ved brannvesenet i Molde opplyser til NTB det var skipperen om bord som ba om assistanse, etter å ha manøvrert seg til kai i Molde for egen maskin. Båten hadde da slagside og tok inn vann gjennom en flenge i siden.

Dykkere har vært nede og tettet flengen midlertidig, og situasjonen er under kontroll, sa brannsjefen mandag ettermiddag. Da var også konsentrasjonene av hydrogen og amoniakk målt, og var ikke større enn at man kunne blåse faren over.

Ved laboratoriet til Hydro Aluminium Sunndal får NTB opplyst at gassdannelse kan oppstå når aluminiumslagget består av mange og små partikler som til sammen gir en stor metalloverflate. Da kan aluminium og vann i en reaksjon gi aluminiumsoksyd og hydrogengass. En tilsvarende kjemisk reaksjon skjer ikke med kokekar i et kjøkken, fordi overflaten på kokekaret er kompakt og glatt.

Eksploderte 

Tidlig på 90-tallet var det en eksplosjon hos firmaet Aluscan i Nesset i Romsdal, hvor alumiumsavfallet fra «Alutrans» skulle leveres. Denne eksplosjonen gjorde store skader. En av teoriene den gang var at eksplosjonen var forårsaken av en kjemisk reaksjon mellom aluminium og vann. Ifølge administrerende direktør Kjell ove Sjøli ved Aluscan ble det imidlertid aldri konkludert med noen sikker årsak til denne eksplosjonen.

Frakteskipet «Alutrans» eies av rederiet Santor i Vistdal i Romsdal.

https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/gzV60/Evakuerte-kai-i-Molde