Raudsand – vol. 1: En beslutning for evigheten

Hvor bærekraftig er dette for Raudsand, spør innsenderen. (Arkiv)
Hvor bærekraftig er dette for Raudsand, spør innsenderen. 

En giftdeponiplassering på Raudsand er en beslutning for evigheten. Avfall som blir lagret der, blir ALDRI flyttet/fjernet igjen. Raudsand vil for alltid være synonymt med bygda hvor det nasjonale giftlageret er, akkurat som Langøya. Tilflytting og ønske om fortsatt å bo på Raudsand vil sannsynligvis påvirkes negativt, folk vil heller bo andre steder i Molde kommune og eventuelt pendle til arbeid ved anlegget.

Bygda har mistet arbeidsplasser, skole, butikk og post. Å skape arbeidsplasser der ved hjelp av et nasjonalt giftdeponi vil kun skape økonomiske fordeler for Molde kommune på Raudsand sin bekostning. Bygda er liten og en ytterkant som nå kan bli belastet med ulemper for å skape fordeler og inntekter til storkommunen.

Så er det store spørsmålet: Hvor bærekraftig er dette for Raudsand? «Bærekraftig brukes her i betydning «tilfredsstille dagens generasjons behov, men uten å skade eller skape ulemper for kommende generasjoner». Det som er sikkert, er at om 100 år, og for all fremtid vil Raudsand være «giftbygda».

Dersom utsiden av anlegget om 100 år har rustne låser og ødelagte dører, så vil virkelig skilt advarsler om «farlig område» være på sin plass. Skulle en lekkasje til fjorden skje, så har Molde kommune fått en katastrofe i sin periferi som også vil skade store områder utenfor kommunen.

Det har også vært motstridende påstander om de geologiske forhold på Raudsand, og om fjellstrukturen er egnet for å etablere et evigvarende avfallsdeponi.

Nasjonalt sett er en plassering på Raudsand ulogisk. En avkrok på Nordvestlandet, med et dårlig lokalt veinett, uten gode veier, kryss og fortau, og foreløpig også uten nødvendig infrastruktur også på sjøsiden. Angående sjøtransport, så er sjøveien lang og via havstrekninger som Stadhavet og Hustadvika fra steder hvor mesteparten av avfallet produseres. Hvem betaler for lange transportstrekninger? Er det i norsk industris interesse med slike utgifter?

Men det er uansett viktig for lokalbefolkningen at ALLE flagger sitt klare standpunkt i denne saken, med begrunnelser som viser hvordan fordeler og

Ulemper er ivaretatt og vurdert. «Bærekraftig opptreden» har her et ansikt som er svært synlig for Raudsand. Beslutningstakere (politikere) har i denne saken et særlig ansvar for å tenke lengre enn sin egen levetid og dessverre kan ikke gravsteiner stilles til ansvar.

https://www.auraavis.no/raudsand-vol-1-en-beslutning-for-evigheten/o/5-5-200201

https://ksu.no/artikler/leserinnlegg/101227-raudsand-vol-1

Frykter at Fredrikstad mister 700-1.000 arbeidsplasser

Fredrikstad Næringsforening er svært bekymret for Kronos Titans fremtid. Daglig leder Kjell Arne Græsdal varsler klima- og miljøministeren om at bedriften blir lagt ned, hvis ikke regjeringen sørger for et nytt deponi.

Alvorlig bekymret for arbeidsplassene: Fredrikstad Næringsforening skriver rett ut at Kronos Titan AS vil legge ned produksjonen, hvis ikke regjeringen finner en deponiløsning. (Arkivfoto: Felix C. Ellingsrud)
Alvorlig bekymret for arbeidsplassene: Fredrikstad Næringsforening skriver rett ut at Kronos Titan AS vil legge ned produksjonen, hvis ikke regjeringen finner en deponiløsning. (Arkivfoto: Felix C. Ellingsrud)

Fredrikstad Næringsforening skriver rett ut at ringvirkningene av at regjeringen ikke løser deponisaken, vil resultere i at Kronos Titan AS vil legge ned produksjonen.

– Det innebærer tap av arbeidsplasser i størrelsesorden 700-1.000 arbeidsplasser innbefattet ringvirkninger for en rekke relaterte bedrifter, samt at vårt betydelige klimaengasjement vil bli sterkt svekket, skriver Græsdal.

– Jeg håper jeg tar feil, men vi er nødt til å melde fra om faren for nedleggelse, sier Græsdal til Fredriksstad Blad.

………………………………………..

Må ligge i rimelig avstand

Han peker også på at det ikke finnes noen reelle alternativer til deponi på lang tid. Det er også viktig at deponiet ligger i rimelig avstand fra Fredrikstad, og det er Brevik som peker seg ut.

– Det er ingen løsning for Kronos Titan hvis regjeringen oppretter et nytt deponi på Nordvestlandet, avstandene blir for lange, sier han.

(pluss-artikkel)

https://www.f-b.no/nyheter/kronos-titan/arbeidsplasser/fredrikstad-naringsforening-roper-varsku-i-deponistriden-frykter-at-fredrikstad-mister-700-1-000-arbeidsplasser/s/5-59-1750779

I en tidligere artikkel uttalte Kronos Titan sjefen at det ikke finnes noe alternativ til Brevik som er teknisk eller økonomisk gjennomførbart og at de ikke kan vente på ny teknologi som ikke finnes.

https://neitilgiftdeponi.com/2020/01/17/vi-kan-ikke-vente-pa-ny-teknologi-som-ikke-finnes/

Vi kan ikke vente på ny teknologi som ikke finnes

Kronos Titan-sjef Jan Klauset sier i svaret til ekspertrapporten om farlig avfall at det ikke finnes noe alternativ til Brevik som er teknisk eller økonomisk gjennomførbart. Avfall Norge frykter opphoping av husholdningsavfall.

Avhengig av deponi: Administrerende direktør Jan Klauset (til venstre) og fagforeningsleder Per Øistein Kivijärvi ved Kronos Titan mener det ikke finnes noe reelt alternativ til Dalen gruver i Telemark. Per i dag har ikke bedriften noe sted å deponere tynnsyre etter 2024. (Arkivfoto: Øivind Lågbu)

Kontrastene er sterke i høringsuttalelsene til rapporten, som hadde frist 15. januar. Det er kommet inn 86 svar per 17. januar, og brevene kan plasseres i to grupper: Motstandere og tilhengere av et nytt deponi i Brevik. Det er flest av de førstnevnte.

Næringsliv og offentlige etater i Fredrikstad vil redde arbeidsplasser på Øra og vil ha på plass et nytt deponi for farlig avfall så snart som mulig, og Dalen gruver ved Brevik er per i dag det eneste reelle alternativet som kan holde tidsfristene.

Avviser at det finnes teknologisk alternativ nå

Fagforeningsleder ved Kronos Titan, Per Øistein Kivijärvi, avviser at det finnes egnet teknologi nå som kan erstatte et deponi.

– Vi erkjenner at det en gang i fremtiden kan komme ny teknologi som reduserer behovet for et deponi for farlig avfall, men vi må forholde oss til den teknologi som er kjent akkurat nå, skriver han på vegne av Titan Arbeiderforening.

Lokalsamfunn og eksperter i Grenland sier et massivt nei til å bruke gruvegangene under Telemarks-byen som deponi.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) har ikke bestemt seg for om han skal skjære gjennom og plassere et deponi eller velge andre løsninger. Lettere blir ikke avgjørelsen av høringsrunden.  Ekspertutvalget anbefaler ham å ikke presse gjennom Brevik.

Vil forlenge levetiden for Langøya: Frevar-direktør Fredrik Hellström mener staten bør sørge for at NOAHS anlegg kan ta imot tynnsyre og flygeaske til minst 2030. (Foto: Øivind Lågbu)
Vil forlenge levetiden for Langøya: Frevar-direktør Fredrik Hellström mener staten bør sørge for at NOAHS anlegg kan ta imot tynnsyre og flygeaske til minst 2030. (Foto: Øivind Lågbu)

Havnedirektøren frykter tap av arbeidsplasser

Direktør Tore Lundestad ved Borg havn etterlyser et sterkere statlig engasjement for å få på plass et deponi. Han minner om at Kronos Titan har 160 ansatte, og at bedriften i tillegg sørger for arbeidsplasser i samme størrelsesorden i andre virksomheter. Lundestad ønsker fortgang i arbeidet med å finne et nytt deponi, som kan erstatte Langøya ved Holmestrand, når det er fullt i 2024.

– Mangel på statlig besluttsomhet setter mange arbeidsplasser i fare, fastslår havnedirektøren som ber regjeringen jobbe for å forlenge levetiden til NOAHs anlegg på Langøya, som tar imot tynnsyre fra Kronos Titan, og sikre arbeidsplasser i mange år.

Stans i avfallsmottak etter få uker

I dag blandes tynnsyren fra Kronos Titan med flygeaske fra forbrenningsanlegg, og miksen blir til gips. Når deponiet på Langøya er fullt, er det ikke bare Kronos Titan som rammes, men også forbrenningsanleggene, som er helt avhengige av å bli kvitt asken.

Avfall Norge roper varsku. Næringspolitisk direktør Cecilie Lind opplyser at uten tilstrekkelig deponikapasitet for flygeaske må energigjenvinningsanleggene stoppe mottak av avfall i løpet av en til to uker.

– Dette rammer mottak av farlig avfall til destruksjon, men også mottak av ordinært avfall som ikke kan materialgjenvinnes (restavfall). En slik stopp vil derfor påvirke avfallsinnsamlingen fra både nær sagt alle husholdninger og bedrifter i hele landet i løpet av svært kort tid, skriver hun i høringssvaret.

Bellona peker også på konsekvensene for avfallsanleggene i sin høringsuttalelse. Bellona vil ha nytt deponi i Brevik.

Fredrikstad kommune vil ikke ha lokale lagre

Ekspertutvalget nevner muligheten for å øke kapasiteten i dagens deponier og opprette mellomlagre ved bedriftene, noe som Fredrikstad kommune er skeptisk til i sin høringsuttalelse, undertegnet av kommunaldirektør Bente Meinert.

– Fredrikstad kommune tror disse overgangsløsningene vil kunne skape stor uro og usikkerhet i lokalbefolkningen, særlig med tanke på at tiltakene må iverksettes på kort tid. Det vil også redusere forutsigbarheten for næringslivet og skape uro blant eiere, virksomheter og ansatte. Overgangsløsninger anbefales derfor i utgangspunktet ikke, skriver kommunen.

Også Fredrikstad kommune er svært bekymret for konsekvensene av ikke å ha et deponi etter 2024:

– For Fredrikstad er Kronos Titan en viktig bedrift både fordi de sysselsetter 176 ansatte og de inngår i en verdikjede som blir brutt om selskapet skulle bli borte. Antallet arbeidsplasser som eventuelt blir rammet, er vesentlig større enn bedriften selv, er en av konklusjonene i høringsbrevet.

https://www.f-b.no/nyheter/kronos-titan/jan-klauset/sterk-uenighet-om-brevik-deponi-vi-kan-ikke-vente-pa-ny-teknologi-som-ikke-finnes/s/5-59-1740995

Bygg absolutt ingenting noe sted nær noe som helst – er det sånn vi skal ha det?

Dersom det å rope sin motstand høyest er avgjørende, blir det svært vanskelig å løse samfunnsmessige oppgaver.

ELISABETH GAMMELSÆTER, UTVALGSMEDLEM/SENIORRÅDGIVER SWECO OG INGRID RIDDERVOLD LORANGE, UTVALGSLEDER REGJERINGENS EKSPERTUTVALG OM FARLIG AVFALL/ADM.DIR. SIVA

NOAH foreslo å anlegge nytt deponi for farlig avfall i Dalen gruver i Brevik. Det møtte store protester, men det er ikke de som har ropt høyest ekspertutvalget har lyttet til, framholder artikkelforfatterne.
NOAH foreslo å anlegge nytt deponi for farlig avfall i Dalen gruver i Brevik. Det møtte store protester, men det er ikke de som har ropt høyest ekspertutvalget har lyttet til, framholder artikkelforfatterne. (Foto: Norcem)

Ekspertutvalget for farlig avfall la 4. november fram en rapport om hvordan mengden farlig avfall i Norge kan reduseres, og hvordan fremtidig behandling av farlig avfall kan sikres. Ikke uventet fikk valg av lokalitet størst oppmerksomhet i media. Utvalgets vurdering er at Dalen gruver i Brevik ikke lenger er et aktuelt alternativ, og viser til en rekke andre muligheter. Utvalget mener at mengden avfall kan reduseres betydelig gjennom ny teknologi, og peker på en virkemiddelpakke som myndighetene bør vurdere for å stimulere til økt gjenvinning for et mer bærekraftig samfunn. 

Folk vil ikke plages av negative effekter

Sakens natur har gitt oss nærkontakt med fenomenet NIMBY – som ofte rammer upopulære, men nødvendige tiltak.

NIMBY er en forkortelse for Not in My Back Yard, ofte også kalt BANANA: «Build Absolutely Nothing Anywhere Near Anything». Befolkningen vil gjerne ha tilgang til produkter og tjenester, men ikke plages av belastningen ved å være nær et anlegg med mulige lokale, negative effekter. Gruver, «monstermaster», rusbehandlingsinstitusjoner – svært få ønsker å bo nær slike, men samfunnet trenger dem for at vi skal få råstoffer, strøm og rusfrie innbyggere.

Et aktuelt eksempel er at vindkraftbransjen, til tross for sitt bidrag til overgangen til fornybar energi oppleves som lokalt krevende.

Både forbrukere og industri «produserer» indirekte farlig avfall, og dette må behandles og deponeres trygt. De siste tiårene har strengere krav og økt profesjonalisering bidratt til sikker deponering av farlig avfall.

Beslutningsprosessene lammes

En konsekvens av NIMBY-fenomenet er at beslutningsprosesser lammes: politikere som ønsker gjenvalg kan ha problemer med å fronte upopulære tiltak. Lokalsamfunn, til og med familier, kan splittes mellom de som vektlegger eksempelvis arbeidsplasser og de som er bekymret for miljøbelastningen.

Samtidig er det fullt forståelig at naboer er skeptiske til installasjoner med negative assosiasjoner. Disse formålene kan også komme i konflikt med hensynet til natur, friluftsliv, kulturminner og så videre, noe som selvsagt må tas hensyn til. Løsningene må skapes gjennom krevende balansering av konkurrerende hensyn. Slik må det være.

Både forbrukere og industri «produserer» indirekte farlig avfall, og dette må behandles og deponeres trygt. De siste tiårene har strengere krav og økt profesjonalisering bidratt til sikker deponering av farlig avfall.

Beslutningsprosessene lammes

En konsekvens av NIMBY-fenomenet er at beslutningsprosesser lammes: politikere som ønsker gjenvalg kan ha problemer med å fronte upopulære tiltak. Lokalsamfunn, til og med familier, kan splittes mellom de som vektlegger eksempelvis arbeidsplasser og de som er bekymret for miljøbelastningen.

Samtidig er det fullt forståelig at naboer er skeptiske til installasjoner med negative assosiasjoner. Disse formålene kan også komme i konflikt med hensynet til natur, friluftsliv, kulturminner og så videre, noe som selvsagt må tas hensyn til. Løsningene må skapes gjennom krevende balansering av konkurrerende hensyn. Slik må det være.

Både forbrukere og industri «produserer» indirekte farlig avfall, og dette må behandles og deponeres trygt. De siste tiårene har strengere krav og økt profesjonalisering bidratt til sikker deponering av farlig avfall.

Beslutningsprosessene lammes

En konsekvens av NIMBY-fenomenet er at beslutningsprosesser lammes: politikere som ønsker gjenvalg kan ha problemer med å fronte upopulære tiltak. Lokalsamfunn, til og med familier, kan splittes mellom de som vektlegger eksempelvis arbeidsplasser og de som er bekymret for miljøbelastningen.

Samtidig er det fullt forståelig at naboer er skeptiske til installasjoner med negative assosiasjoner. Disse formålene kan også komme i konflikt med hensynet til natur, friluftsliv, kulturminner og så videre, noe som selvsagt må tas hensyn til. Løsningene må skapes gjennom krevende balansering av konkurrerende hensyn. Slik må det være.

Både forbrukere og industri «produserer» indirekte farlig avfall, og dette må behandles og deponeres trygt. De siste tiårene har strengere krav og økt profesjonalisering bidratt til sikker deponering av farlig avfall.

Beslutningsprosessene lammes

En konsekvens av NIMBY-fenomenet er at beslutningsprosesser lammes: politikere som ønsker gjenvalg kan ha problemer med å fronte upopulære tiltak. Lokalsamfunn, til og med familier, kan splittes mellom de som vektlegger eksempelvis arbeidsplasser og de som er bekymret for miljøbelastningen.

Samtidig er det fullt forståelig at naboer er skeptiske til installasjoner med negative assosiasjoner. Disse formålene kan også komme i konflikt med hensynet til natur, friluftsliv, kulturminner og så videre, noe som selvsagt må tas hensyn til. Løsningene må skapes gjennom krevende balansering av konkurrerende hensyn. Slik må det være.

Kommuniser balansert

Generelt sett bør involvering, tillitsskapende aktiviteter og kommunikasjon vektlegges når upopulære tiltak planlegges. Et godt råd til bedriftene er å vise respekt for skepsis, samt å være offensiv overfor å søke å redusere miljøfotavtrykket. Berørte parter bør aktivt søke kunnskap om prosjektet, slik at de kan delta på like vilkår i diskusjonen. Media bør søke å belyse alle sider ved et prosjekt.

Vi anbefaler motstandere å kommunisere balansert, involvere relevant og objektiv ekspertise og vurdere alternative løsninger. Vi mener også at myndighetene bør være forberedt på fenomenet, og ta det på alvor, slik at våre demokratiske beslutningsprosesser ikke lammes. Et samfunn må løse alle sine oppgaver, også de upopulære.

https://www.tu.no/artikler/bygg-absolutt-ingenting-noe-sted-naer-noe-som-helst-er-det-sann-vi-skal-ha-det/480793

Skriftlig spørsmål fra Jenny Klinge (Sp) til kommunal- og moderniseringsministeren

Spørsmål

Jenny Klinge (Sp): Vil KMD la Nye Molde kommune få reguleringsplanen som gjeld giftdeponi på Raudsand til ny handsaming, slik alle parti i den nye kommunen bortsett frå eitt krev?

Begrunnelse

Kommunane Nesset, Molde og Midsund går saman inn i Nye Molde kommune ved nyttår, og kommunestyret for den nye kommunen er allereie konstituert. Dei avtroppande kommunestyra skal i følgje inndelingslova halde seg til det som gjeld avviklinga av kommunane, jamfør inndelingslovas paragraf 27 og teksten «Deira ansvar og fullmakter er likevel avgrensa til det som er nødvendig for å avslutte verksemda i dei eksisterande einingane.»
Slik eg les inndelingslova, er det no Nye Molde kommune som har kompetanse til å fatte avgjerder i og for den nye kommunen. Såleis også at Nye Molde kommunestyre har rettsleg omgjeringstilgang frå det nye kommunestyret vart konstituert i slutten av oktober. Dette har relevans for giftdeponisaka, der Nesset kommune har hatt fleirtal i kommunestyret for å seie ja til reguleringsplan for giftdeponi, medan verken Molde kommune eller Midsund kommune har hatt befatning med saka som «eigarkommune». Men no inngår alle desse tre kommunane i Nye Molde kommune, der kommunestyret allereie er konstituert og i funksjon for alle avgjerder som ikkje gjeld avvikling av dei tre tidegare kommunane. Alle partia bortsett frå Høgre i denne Nye Molde kommune har bedt Kommunal- og moderniseringsdepartementet om å få reguleringsplanen tilbake slik at dei kan gjennomføre ei ny handsaming av planen før departementet tek avgjerd i saka.
I svaret sitt til brevet frå Nye Molde kommune av 5/11 viser Kommunal- og moderniseringsdepartementet berre til at reguleringsplanen er vedteken av Nesset kommune med motsegner frå Gjemnes, Sunndal og Tingvoll kommunar og frå Møre og Romsdal fylkeskommune, og takkar for innspela utan å svara på anmodninga om at Nye Molde kommune får handsame reguleringsplana på nytt. Eg meiner KMD må svara på eit slikt vis at kommunen faktisk får svar på spørsmålet sitt.

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=78062

Hva haster sånn, Elvestuen?

En høyst tvilsom rapport, møteinnkallelse med én dags svarfrist – og vips, så får vi nytt avfallsdeponi.

KONGEN AV MØRE: Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) holder i dag et innspillsmøte om lokalisering av nytt deponi for farlig avfall. Nye Molde kommune har imidlertid ikke fått uttale seg om reguleringsplanen for deponi på Raudsand. © FOTO: MORTEN RØYR, KLASSEKAMPEN

KRONIKK : Ivar Aasgaard Røsand og Morten Walløe Tvedt (tekst) – Rødt Molde

Ekspertutvalget for reduksjon og behandling av farlig avfall leverte sin sluttrapport mandag 4. november. Rapporten er lang, men dekker mange kompliserte temaer overfladisk. To mulige nasjonale deponier for farlig avfall settes opp mot hverandre: Raudsand i Møre og Romsdal mot Brevik i Porsgrunn. Som attpåklatt lanseres to nye alternativer uten utredning: Mulen i Odda og Gudvangen Stein.

Utvalget gjør ikke selvstendige analyser. I stedet baserer de anbefalingene på uttalelser fra aktører som selv har økonomiske interesser i saken, akjeselskapene deriblant NOAH, Bergmesteren Raudsand og Veidekke. Rapporten legger en rekke føringer som tilsier overkjøring av lokaldemokratiet.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen har satt sammen utvalget og bestilt rapporten. Tirsdag 12. november la departementet ut informasjon på nettet om et møte i dag, 15. november. Møtet skal avholdes for å få innspill til å velge hvor et nasjonalt deponi skal legges. Men hvor interessert er egentlig statsråd Elvestuen i innspill? De som har rettslig interesse i saken, er ikke spesielt invitert – og det er gitt kun én dags svarfrist for å registrere seg som deltager. I innkallingen varsles det også om at ikke alle deltagerne vil få taletid.

Det er tydelig at det haster for regjeringen å ta denne beslutningen nå. Hva slags grunnlag gir så rapporten?

Deponiplanene på Brevik og Raudsand er overflatisk behandlet. Utvalget har ikke engang besøkt Raudsand, til tross for at de konkluderer med at det er velegnet. Hensynet til biologisk mangfold er ikke vurdert på Raudsand, selv om det finnes rødlistede arter i området. Utvalget viser ikke til at fjorden utenfor Raudsand allerede er sterkt forurenset og at det stadig slippes ut metaller fra de enorme mengdene med farlig avfall som tidligere har blitt dumpet, delvis uten tillatelse, i de gamle gruvesjaktene som i dag står under vann. De tar ikke opp konsekvensene av å bygge en dypvannskai ned på opptil 170 meters dyp i sterkt forurensende sedimenter. Utvalgets eneste poeng knyttet til «oppvirvling og spredning av forurensede sedimenter», er at det vil kreve tillatelse fra Miljødirektoratet.

Det er overraskende og langt fra holdbart at noe som kaller seg for et ekspertutvalg farer over miljøsituasjonen med harelabb på denne måten.

«Rapporten legger føringer som tilsier overkjøring av lokaldemokratiet.»

I rapporten beskrives problemene med utslipp fra dieselkjøretøy som kjører inne i gruvene, mens de ekstra klimautslippene ved transport på skip for frakt av avfall til Raudsand, blir ikke nevnt. Transporten er et tungtveiende argument mot å legge deponiet til Raudsand. I risikoanalysen Norconsult har utarbeidet på oppdrag fra Bergmesteren Raudsand, legges det til grunn at skip med avfall innebærer en risiko for enorme miljøkonsekvenser i tilfellet av havari – men at sannsynlighet for havari er «minimal». Flere hendelser bare det siste året viser at dette er en forutsetning som ikke holder, som da cruiseskipet «Viking Sky» var i havsnød den 23. mars i år.

I konklusjonen for Dalen gruver i Brevik påpekes uenigheten om gruvenes egnethet. Det bærende motargumentet som refereres til er manglende reguleringsplan og overstyring av lokaldemokratiet. For Raudsand sin del tones overstyringen av lokaldemokratiet ned: utvalget nevner ikke at denne lokaliseringen vil innebære like stor grad overstyring, ettersom fylkeskommunen og alle omkringliggende kommuner er mot at deponiet legges til Raudsand.

Reguleringsplanen for Raudsand slik den fremstår nå, kan ikke stadfestes, siden den regulerer tiltak som har effekt inn i en annen kommune – Gjemnes – som ikke har behandlet planen, men snarere har innsigelser til den. Nye Molde kommune, der Nesset vil inngå fra 1. januar, vil få ansvaret for å forvalte dette i fremtiden. De har ikke fått noen mulighet til å uttale seg om reguleringsplanen. Her ser vi hvorfor det haster for regjeringen nå – det er trolig flertall mot Raudsand i nye Molde kommune.

Utvalget viser til en serie med tillatelser som må innvilges for at Raudsand skal kunne velges, som om Miljødirektoratet allerede har behandlet disse sakene. Det har de jo ikke, og det er langt fra sikkert at de faglige konklusjonene fra miljømyndighetene vil gjøre at Raudsand er et mulig alternativ.

Etter at gruvedriften stanset på Raudsand i 1987, har området som ligger ned mot den nasjonale laksefjorden Tingvollfjorden vært åsted for deponi og forsøk på resirkulering av farlig avfall, som også har endt med miljøkriminalitet. Dersom staten legger det nasjonale deponiet på Raudsand, fraskriver den seg ansvar for å rydde opp. Veidekke og Bergmesteren, som tiltakshavere, har tenkt å dekke til enorme mengder med farlig avfall uten å behandle det. Dermed slipper Staten som nåværende eier å rydde opp i gamle synder. «Ekspert»-utvalget nevner ikke den eksisterende forurensingen.

Så igjen: hva haster, og for hvem? I debatten forsøker tiltakshaverne på Raudsand å få alle til å tro at vi jobber under et enormt tidspress fordi deponiet på Langøya blir fullt i 2024. Norges avfall utgjør bare en del av det som årlig deponeres på Langøya. Det vil si at hvis NOAH pålegges å stanse importen av avfall, kan kapasiteten der økes med kanskje fem år. Det gjør at vi kan få på plass en bedre løsning uten å gå på akkord med forvaltningsrettslige regler eller demokratiske prinsipper.

NOAH var en offentlig eid virksomhet til den ble privatisert: Vi har sett på Raudsand tidligere hvor galt det kan gå når private skal drive med avfall uten langsiktige forpliktelser. Staten bør ha ansvar: ta inntekter og avsette dem til fremtidige kostnader ved et deponi. Å la et privat selskap med postboksadresse i Norge og registrering i Luxemburg få ansvaret, innebærer ingen forsvarlig løsning for fremtidens håndtering av farlig avfall.

https://dagens.klassekampen.no/2019-11-15/hva-haster-sann-elvestuen

Tilsyn ved bedrifter er urovekkende sett med miljøbriller

Store ord om miljøet klinger hult når de ikke følges opp med handling, skriver miljø- og landbrukssjef Hanna Tangvald etter at et miljøtilsyn hos sju av de største bedriftene i Fredrikstad viste 33 avvik og åtte anmerkninger.

Flere bedrifter på Øra er med i tilsynet. – Byens største industriområde ligger tett på sentrum, og med sårbare økosystemer rett utenfor gjerdet. Kombinasjonen gir åpenbare utfordringer, skriver miljøsjefen.
Flere bedrifter på Øra er med i tilsynet. – Byens største industriområde ligger tett på sentrum, og med sårbare økosystemer rett utenfor gjerdet. Kombinasjonen gir åpenbare utfordringer, skriver miljøsjefen. Foto: Frevar

«Det grønne skiftet», «sirkulærøkonomi» og «bærekraft» er ord som er på moten for tiden. Næringslivet er glad i disse moteordene, og smykker seg gjerne med dem i visjoner og på hjemmesidene sine. Vi i kommunen er ikke dårligere, miljømessig bærekraft er ett av tre innsatsområder i den nye kommuneplanen, og skal ligge til grunn for samfunnsplanleggingen de kommende årene. Intensjonen er god, og ordene har utvilsomt en flott klang når man bruker dem i riktig sammenheng. Det klinger ikke fullt så godt dersom ordene kun er ord, og ikke følges opp med handling.

Miljødirektoratet og Fylkesmannen i Oslo og Viken har i høst gjennomført tilsyn hos sju av de største industribedriftene i Fredrikstad, for å sjekke om driften er i tråd med bedriftenes tillatelser, og overholdelse av gjeldende forurensningslovverk. Temaer som er gjennomgått er blant annet utslipp til vann og luft, håndtering av avfall og kjemikalier, rutiner og miljørisikovurderinger. Med miljøbriller på er forholdene som er avdekket urovekkende lesning. Til sammen er det funnet 33 avvik og gitt 8 anmerkninger.

Flere av avvikene går på ulovlige utslipp til luft og vann, manglende tiltak for å unngå forurensning, og flere av bedriftene har mangler på skriftlige rutiner og risikovurderinger. Forsøpling har lenge vært en utfordring i enkelte av industriområdene, avfall på avveie er en utfordring som det i enkelte tilfeller er lett å oppdage selv helt uten briller. Avvikene som er avdekket i denne tilsynsrunden viser i tillegg den delen av forurensning som ikke er så lett å se; utslipp til vann gjennom bekker og overvannssystem, og utslipp til luft.

Det er grunn til å være realistisk når det kommer til industriens påvirkning på miljøet. I et overordnet perspektiv er det behov for gjenvinning og videreforedling av avfall, og med økonomibriller på er det ikke vanskelig å se at utvikling av ny næring gir flere arbeidsplasser. I et lokalt perspektiv er imidlertid forurensning og forsøpling medaljens mørke bakside, og denne delen av medaljen er og blir ofte underkommunisert. Byens største industriområde ligger tett på sentrum, og med sårbare økosystemer rett utenfor gjerdet. Kombinasjonen gir åpenbare utfordringer.

Bruk av grønne ord og fine plansjer bidrar ikke en millimeter til bedre miljø, det er det kun og bare handling som gjør. Det er svært positivt at miljødirektoratet og fylkesmannen tar ansvar som tilsynsmyndighet og har gjennomført kontroller hos flere bedrifter den siste tiden, det er særlig viktig å få kontroll på ulovlige utslipp til vann og luft. Kommunen gjennomfører i disse dager luftmålinger i tilknytning til industri, og er i gang med å ta vannprøver av bekker og overvann i aktuelle områder. Analysene vil gi en pekepinn om de reelle miljøkonsekvensene, og vil være et viktig verktøy i arbeidet med å begrense forurensning i fremtiden.

Miljøet trenger drahjelp, la det ikke herske noen tvil om det. Det er behov for bevisstgjøring og handling av enkeltmennesker, politikere, organisasjoner, bedrifter og offentlig forvaltning på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Vi ønsker å spille på lag med direktoratet, fylkesmannen og de aktuelle bedriftene, og har tiltro til at sistnevnte er sitt ansvar bevisst og tar nødvendige grep for rette opp i forholdene som er avdekket. Vi er kommet et langt stykke på vei den dagen de grønne moteordene betyr det samme, uavhengig av om du har økonomibrillene eller miljøbrillene på.

https://www.f-b.no/debatt/miljo/forurensing/tilsyn-ved-fredrikstad-bedrifter-er-urovekkende-sett-med-miljobriller/o/5-59-1674166

Åpner for Raudsand som sted for avfallsdeponi

Et ekspertutvalg peker på flere alternativer for et deponi for farlig avfall og mener at Brevik kan utelukkes. Porsgrunn jubler, mens Bellona er bekymret.

Bergmesteren Raudsand AS. Foto: Øyvind Leren
Bergmesteren Raudsand AS. Foto: Øyvind Leren

Utvalget mener at Raudsand i Nesset i Møre og Romsdal, som har vært nevnt som alternativ siden 2016, er et egnet sted for et avfallsdeponi. I tillegg nevner de fjellmassivet Mulen i Odda i Hordaland og Jordalsnuten i Gudvangen i Sogn og Fjordane.

Regjeringen nedsatte ekspertutvalget om farlig avfall i april i år.

Bellona-leder Frederic Hauge er sterkt kritisk til utvalgets vurdering, som ble lagt fram mandag.

– Vi er nå tilbake til start. Jeg er dypt bekymret for den videre situasjonen for farlig avfall i Norge. Dette går sterkt imot det Miljødirektoratet tidligere har anbefalt, sier Hauge til NTB.

Dagens deponi på Langøya utenfor Holmestrand er fullt i 2022.

I 2016 besluttet regjeringen å utrede Brevik i Porsgrunn kommune som alternativ for et avfallsdeponi for farlig avfall, og i november i fjor ga Miljødirektoratet grønt lys for lagring av farlig avfall i Dalen gruver i Brevik. Det har ført til betydelig motstand i kommunen.

Ingen realistiske alternativer

Hovedgrunnen til at Brevik utelukkes, er at sementprodusenten Norcem har besluttet videre drift i Dalen gruver.

– Det lå som et grunnleggende premiss i den opprinnelige utredningen at man så på ledige gruverom der det var avsluttet drift. Når det finnes andre alternativer, bør man heller konsentrere seg om å tilrettelegge for at de blir en realitet, sier utvalgsleder Ingrid Riddervold Lorange.

Det er ikke gjennomført en dyptgående analyse av Odda og Gudvangen, understreker utvalgslederen.

– Men det er seriøse aktører som har jobbet fram disse alternativene, og vår vurdering er at dette er reelle og solide initiativer, sier hun.

Bellona-Hauge er sterkt uenig. Ingen av utvalgets forslag er per i dag realistiske alternativer med tanke på den korte tiden som gjenstår til Langøya-deponiet er fullt, mener Hauge.

Full seier

Porsgrunn-ordfører Robin Kåss (Ap) var til stede på fremleggingen og gleder seg over utvalgets vurdering.

– Dette er en full seier og en gledens dag for alle i Grenland, sier Kåss.

Hauge forstår at saken vekker sterke reaksjoner, men mener risikoen først og fremst er knyttet til transport og behandling av farlig avfall.

Bellona jobber for at behandlingsanlegget fortsatt skal holde til på Langøya, og at det dermed kun er ferdigbehandlet avfall som skal til et deponi i Brevik.

– Avfallet som er behandlet riktig, er rimelig ufarlig, sier Hauge.

– Ingen avgjørelse er tatt

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) understreker at ingen avgjørelser er tatt. Han sier at de tar med seg utvalgets anbefalinger, men kan ikke si noe om når det skal tas en beslutning om hvor deponiet skal ligge.

– Dette er en tydelig anbefaling fra utvalget, men det er et sett av anbefalinger, sier han til NTB.

Også i Raudsand i Nesset har et eventuelt avfallsdeponi blitt møtt med reaksjoner. Aksjonsgruppen «Giftfritt Nesset» jobber for å stanse planene.

Lodve Solholm, tidligere stortingsrepresentant og fylkesmann i Møre og Romsdal, leder gruppa. Han sier til NRK at det er positivt at utvalget peker på flere alternativer enn Raudsand og håper det nye kommunestyret i nye Molde går imot planene om et deponi.

https://ksu.no/artikler/ksu-no/98621-apner-for-raudsand-som-sted-for-avfallsdeponi

Gjennombrudd i saltgjenvinning

På Herøya planlegges nå et storstilt gjenvinningsprosjekt der målet er å gjenvinne saltene fra flyveaske. Prosjektet får inntil 10 MNOK i støtte fra Innovasjon Norge.

Fullskala saltgjenvinning til industriråvarer på Herøya

NOAH gjenbruker i dag flyveaske fra forbrenning av restavfall til å stabilisere avfallssyre. Målet er å kunne gjenvinne salter til industrielle formål. Et fullskala prosessanlegg både med energigjenvinning og saltgjenvinning planlegges på Herøya innen 2024.

Råvare til annen industri

Saltgjenvinning kan utgjøre så mye som 80.000 tonn råvarer til industrien årlig. NOAH har innledet god dialog med industriaktører på Herøya som i dag bruker salter som industrielt råstoff.
INOVYN er et eksempel på et selskap som bruker store mengder natriumklorid i sin PVC-plastproduksjon.

Industrielt og miljømessig lovende

Hartmann er optimistisk til at prosjektet blir økonomisk lønnsomt.

I tillegg har Yara overskuddsvarme fra sin produksjon på Herøya som vil kunne være et viktig bidrag inn i saltgjenvinningen.

10 mill kroner fra Innovasjon Norge

NOAH planlegger nå en testfase der det skal bygges et komplett prosessanlegg i pilotskala. Hovedprosjektet for pilotering har nå fått inntil 10 millioner kroner i støtte fra Innovasjon Norge.

Midlene skal sammen med investeringer på ca 17 millioner kroner fra NOAH gå til å etablere et hovedprosjekt som vil gjennomføre pilottester av de viktigste industrielle prosessene.

Med et vellykket hovedprosjekt kan man forvente bygging av et fullskala saltgjenvinningsanlegg på Herøya innen 2024, med investeringer på 300-500 MNOK. Et slikt anlegg vil ha behov for over 20 nye arbeidsplasser.

Maksimal ressursutnyttelse

Herøya Industripark driver et av Norges viktigste industriområder og sees på som en viktig fasilitator for å klare å gjennomføre et slikt storstilt prosjekt der målet er å skape synergier og god sirkulærøkonomi gjennom samarbeid mellom industriaktører.

https://www.noah.no/saltgjenvinning/

NOAHs gjenvinningsprosjekt vil lykkes på Herøya

Vil lykkes på Herøya: – Sjansen er stor for at gjenvinningsprosjektet til NOAH vil lykkes på Herøya, sier Rolf Olaf Larsen, leder av Pilotarena Herøya og industriekspert ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN).

På Herøya planlegges nå et storstilt gjenvinningsprosjekt der målet er å gjenvinne saltene fra flyveaske.

Dette skriver NOAH i en pressemelding. Målet er å gjenvinne salter til industrielle formål.

NOAH har fått inntil 10 millioner kroner i støtte fra Innovasjon Norge, og sammen med egne investeringer på 17 millioner kroner, starter nå selskapet hovedprosjekt og pilottester av de viktigste industrielle prosessene.

Lykkes hovedprosjektet, da planlegger NOAH for å bygge en fullskala saltgjenvinningsfabrikk på Herøya innen 2024, ifølge pressemeldingen.

Stor tro på prosjektet

Rolf Olaf Larsen, leder av pilotarena Herøya og industriekspert ved Universitetet i Sørøst-Norge, har stor tro på prosjektet.

– Sjansen for at NOAHs gjenvinningsprosjekt vil lykkes på Herøya er stor. Her får NOAH utnytte eksisterende infrastruktur, kompetanse og muligheter til å bruke bistrømmer fra andre industriselskaper, spesielt på energi, påpeker Larsen.

Nytten av allerede eksisterende infrastruktur kan være med å reduser investeringskostnader med opptil en tredel. – Dette bidrar til å minimere risiko og øker robustheten betydelig i slike prosjekter, sier pilotsjefen.

Larsen peker på flere lignende sirkulærprosjekter som nå pågår i Herøya Industripark, bl.a. Norseps pilotanlegg for å hente ut mineraler fra flyveaske og  utvinning av sjeldne jordartsmetaller som gjøres i samarbeid mellom REEtec, Yara, Sintef og flere.  

Få maksimalt ut av samarbeid 

NOAHs gjenvinningsprosjekt er et realistisk og godt prosjekt som kan få maksimalt ut av et samarbeid med andre industribedrifter på Herøya, mener Larsen.

– Her finnes mulige kunder til saltene som NOAH skal hente ut fra flyveasken. Det som er avfall for noen er verdier for andre. Vi tilrettelegger for å få maksimalt ut av samarbeid. NOAHs gjenvinningsanlegg passer svært godt inn i industriparken, sier pilotsjefen.

Ifølge pressemeldingen har NOAH innledet god dialog med industriaktører på Herøya som i dag bruker salter som industrielt råstoff. INOVYN er et eksempel som bruker natriumklorid i sin PVC-plastproduksjon.

– Dersom dette prosjektet lykkes, kan det bli en vinn-vinn sak både for miljøet og for vår produksjon, uttaler Jon Halvor Bamle, Teknisk Sjef i INOVYN Norge i pressemeldingen.

Gleder oss

– Vi gleder oss til å delta i NOAHs gjenvinningsprosjekt, og håper det inspirerer enda flere aktører til å samarbeide om sirkulærøkonomiske vinn-vinn-prosjekter på Herøya, sier Rolf Olaf Larsen.

https://www.heroya-industripark.no/aktuelt/noahs-gjenvinningsprosjekt-vil-lykkes-paa-heroeya

Vi er fortsatt åpne for innspill

Ingen hadde vel forventet at ekspertutvalgets leder Ingrid Riddervold Lorange skulle la seg presse til å røpe noen av utvalgets konklusjoner på Farlig avfallskonferansen 2019. – Det hadde heller ikke vært mulig, for vi har ikke konkludert ennå, sa hun.

Ingrid Riddervold Lorange foran utvalget
Utvalgsleder Ingrid Riddervold Lorange foran bilde av utvalget som nå bare har få uker på seg før rapporten skal overleveres til klima- og miljøminister Ola Elvestuen.

Ingrid Riddervold Lorange konsentrerte seg heller om å forklare hvordan de ni ekspertene – eller kanskje åtte, Lorange karakteriserte seg selv som den eneste som ikke var ekspert – arbeider for å få fram en rapport til 1. november.

– Arbeidet er omfattende, mandatet er langt videre enn bare å gi råd om lokalisering av deponi. Vi vurderer i hvilken grad framtidige mengder kan reduseres, myndighetenes rolle og virkemidler og samfunnsøkonomiske konsekvenser. Og selv om det finnes mye materiale fra før er premissene endret i løpet av de 5-10 årene siden man begynte å utrede denne saken. Det er mye å sette seg inn i, for meg har det vært en fantastisk læringsperiode. Vi har hatt innspillmøter, arrangert workshops og hatt gruppearbeid, og selv om vi har et sekretariat skriver utvalget deler av rapporten selv. Vi har også besøkt flere anlegg, men det er ikke avgjørende hvor vi har vært og ikke vært, sa Lorange.

Hun var også innom habilitetsspørsmålet, siden det er reist kritikk mot at utvalget har engasjert miljøer som har hatt oppdrag for NOAH tidligere. – Norge er ikke så stort, det kan ikke være slik at alle som har hatt oppdrag for noen av de involverte er diskvalifisert. Jeg er trygg på at vi håndterer dette på en ryddig måte, sa hun.

Ingrid Riddervold Lorange forsikret også at utvalget ville levere sin rapport innenfor fristen. – Det er viktig at det nå blir satt en retning for det videre arbeid med saken, sa hun. Men selv om 1. november bare er fem uker unna, var hun fortsatt åpen for innspill. – Om noen av dere har innspill eller idèer som kan være av betydning for utvalget så står døra fortsatt åpen, sa hun til de mer enn 400 deltakerne på Farlig avfallskonferansen.

https://www.kretslopet.no/farligavfall/790-vi-er-fortsatt-apne-for-innspill

Nordmenn er i verdenstoppen i antallet miljøgifter i kroppen

Hver dag utsettes vi for en skummel cocktail av fremmede stoffer. Kildene er mye av det vi omgir oss med og industrien produserer stadig nye miljøgifter.

therese og_600x400.jpg
Forskerne Therese Haugdahl Nøst og Torkjel Sandanger ved NILU og UiT beklager at industrien ligger foran forskningen, og at vi stadig omgir oss med nye miljøgifter.Foto: Ole Magnus Rapp

Norges og Europas farlige avfall skal fraktes og deponeres på Raudsand. Innholdet av miljøgifter er ikke tilstrekkelig utredet og det farlige avfallet skal deponeres i et allerede sterkt belastet område.

Mens det for 60 år siden kunne være seks-syv forskjellige skadelige stoffer i menneskekroppen, finner man nå mellom 200 og 400. Hver for seg behøver stoffene ikke være så farlige, men summen kan gi uante konsekvenser.

Forskerne mener nordmenn ligger i verdenstoppen når det gjelder å ha høyest antall forskjellige miljøgifter og fremmede stoffer innabords.
-Vi er et rikt land, og tilfanget av ting vi omgir oss med i hverdagen er stort. Vi liker også å være først med det siste, sier seniorforsker Torkjel Sandanger ved NILU som også er tilknyttet institutt for samfunnsmedisin ved UiT. Han jobber med å kartlegge innholdet i og konsekvensene av de stoffer vi omgir oss med.

-Vi kan ikke utelukke at våre oldebarn kan få skader av de giftstoffene som er i våre kropper, sier Sandanger.
Noen av de moderne kjemikaliene kan påvirke sædkvalitet og fertilitet. Andre påvirker hormonene, eller kan forstyrre våre gener. Økningen i antall tilfeller med astma, luftveisinfeksjoner og diabetes, knyttes også til miljøgifter.

https://framsenteret.no/arkiv/nordmenn-er-i-verdenstoppen-i-antallet-miljoegifter-i-kroppen-5398354-146437

Dritten i demokratiet

To råskinn fra Møre (Storvik og Gjelsten) kniver om å få kontrakten på håndtering av Norges giftige avfall, mens folk lokalt mener demokratiet blir overkjørt dersom giften deponeres hos dem. 

Her står Harald Storvik på toppen av fjellet som han akter å bygge fjellhaller i. «Respektløs drittsekk som vil ødelegge matproduksjon og folks helse i tusenvis av år», ble han kalt da han meldte Raudsand på i kampen om å få giftdeponiet. Foto: Morgenbladet

Utdrag fra en artikkel i Morgenbladet

………………………………………….

«Respektløs drittsekk»

Harald Storvik er blitt beskyldt for å være en respektløs drittsekk som truer med å ødelegge matproduksjonen og folks helse i tusenvis av år. Som om ikke slikt var nok, fikk Storvik også Oddekalv på nakken, altså Kurt Oddekalv i Norsk Miljøvernforbund. Romsdals Budstikke, for ikke å snakke om facebookgruppen «Vi velger oss et giftfritt Nesset», fremstår til tider som en slagmark: «Jeg reagerer på at folk som sjøl hetser framstår som ofre for hets», uttalte Harald Storvik. – Men Gjelsten har fått samme behandling av folk i Grenland, medgir han. 

Men så:

– Gjelsten har kalt meg en kjeltring, og hans venn her i fjorden, småkongen som var styreleder i «Jeg velger meg et giftfritt Nesset», har uttalt til ekspertutvalget at jeg er en dårlig forretningsmann. Om mine samarbeidspartnere sa han at Veidekke er udugelig og at Stena Recycling ikke har løftet et gram med farlig avfall! 

– Deponimotstanderne på Møre har påpekt at du er alliert med «Nei til deponi»-aksjonen i Grenland? 

– Vi har hatt kontakt med enkeltpersoner ved noen anledninger, ja. Men legg merke til hvem som bruker PR-byrå her. Noah bruker Geelmuyden Kiese, sier Storvik og nevner også rykter om store summer som skal ha blitt brukt for å skaffe seg allierte lokalt. 

Men før vi vikler oss inn renkespill Mørejarler imellom, må vi straks høre med Carl Hartmann i Noah hva han sier om slike rykter. 

– Penger? Utrolig påstand. Kan de dokumentere det? 

– Nei, men det ble mumlet tydelig.

– Det er jeg helt sikker på, at det ble mumlet om det. Det er forresten riktig at Geelmuyden Kiese ble brukt av Norcem og Noah i en kort periode i 2015 for å bygge opp en informasjonsside, men vi har ikke brukt PR-byrå siden. 

– Hvor aktive har dere vært i å støtte motstanderne av Raudsand-deponiet? 

– Vi vet de har deltatt på folkemøte i Grenland, men vi har ikke deltatt på folkemøter der oppe. Men vi får henvendelser både fra motstanderne i Brevik og fra motstandere i Nesset som vi svarer på så godt vi kan. De der oppe har vært opptatt av logistikk og klimautslipp. Vi kan opplyse at nitti prosent av vårt klimautslipp er knyttet til logistikk. Og avstanden fra avfallsprodusentene er jo mye større til Raudsand, sier Carl Hartmann.

……………………………………………………….

https://morgenbladet.no/aktuelt/2019/09/dritten-i-demokratiet

Giftdeponiet i russisk tv

Den russiske landsdekkende kanalen Canal 5 med reportasje om deponiplanene på Raudsand utenfor Molde.

Bilde fra nyhetssendingen til russiske Canal 5.

Giftdeponiet utenfor Molde er omtalt i en større reportasje i den russiske tv-kanalen Canal 5. Det er det planlagte internasjonale avfallsdeponiet som Veidekke planlegger på Raudsand utenfor Molde som russisk media omtaler.

Deponiet vil forurense grunnvann, drikkevann og vannet i fjorden. Forurensingen vil følge havstrømmene helt opp til Barentshavet. Norge er absolutt ikke best i klassen på å ta vare på miljøet, sier Anders Løberg i Norges Miljøvernforbund.

Reportasjen viser byen Molde og det nærliggende giftdeponiet.

Se reportasjen her:

https://www.5-tv.ru/news/260566/aktivisty-but-trevogu-stranam-skandinavii-grozit-ekologiceskaa-katastrofa/

Kronos Titan har muligheten til å gjøre hvitt grønt igjen

Et anlegg for fullrensing av syre hos Kronos Titan er ikke en utgift, det er en investering. Det er på høy tid å ta steget, skriver Håvard Solli Andreassen.

Av Håvard Solli Andreassen – leserinnlegg i Jarlsberg avis

I 1986 utstedte Miljøverndepartementet en pressemelding, Kronos Titan skulle ha et renseanlegg klart innen 1990.

Det ble det aldri noe av.

I 2019, «feirer» samarbeidspartnerne NOAH og Kronos Titan lekter nr 3000, fra Fredrikstad til Langøya.

Dette er markering vi kunne og burde vært foruten.

Der industrien i inn og utland har utviklet seg grunnet stadig høyere krav til reduksjon av utslipp, har Kronos Titan i Fredrikstad snodd seg unna fullrensing av syre i mange tiår.

Om Kronos hadde investert i et renseanlegg den gangen, hvor ville vi stått i forhold til import av flyveaske?

Renseanlegget ville trolig styrket markedet for innovative, sirkulære, bærekraftige løsninger.

Med 30 års utvikling med fokus på løsninger fremfor deponering, hva ville deponeringsbehovet vært idag?

NOAH snakker om ansvar, og det bør definitivt snakkes om, mer!

Hva er realiteten?

Hva bygger det ansvaret og deponibehovet på?

Realiteten er vel at NOAH modellen er bygget på en økonomisk plattform?

‘Samfunnsansvaret’ er selvpåtatt? Det er ikke et samfunnsansvar å importere 100-tusenvis av tonn flyveaske for så å grave den ned sammen med en syre som kan gjenvinnes?

I en artikkel i Teknisk Ukeblad 2007 var stemningen trykket hos Kronos Titan grunnet avgiftsøkninger på mineralolje, deres brennstoff, bruk av LNG var umulig.

Norsk Industri ved Sindre Finnes uttrykte den gang frykt for Kronos Titans eksistens.

Likevel, 6 år senere, i 2013 ble siste fat med mineralolje brent ved anlegget i Fredrikstad. Saken ble omtalt i NRK Østfold under overskriften;

-Kronos sjefen vil dele spareerfaringer.

-Det var dyrt, tok lang tid, og flere Enøktiltak må til, men Kronos Titan er ikke i tvil om at det var riktig å bytte fra fyringsolje til LNG.

NHO i Fredrikstad Blad 2016 – Fremhever Kronos Titan i det grønne skiftet.

Det produseres mye hvitt hos Kronos Titan i Fredrikstad, hvitt er ikke synonymt med rent, og det gjør ikke nødvendigvis resultatet grønt.

I 2019 er det nok en gang oppstyr i den samme leiren, Kronos Titan frykter kostnader ved å fullrense syren.

Norsk Industri, denne gang ved Stein Lier Hansen, frykter for Kronos Titans eksistens.

Jeg håper vi kan lese i 2022 at Kronos sjefen igjen vil dele spareerfaringer, ved f.eks ett presseutsagn som dette:

«-Investeringen i ett fullrenseanlegg har ikke bare spart oss kostnader ved transport, behandling og kjøp av syre, det har også gjort vår produksjon mer forutsigbar, miljøgevinsten er også enorm.»

Kronos Titans muligheter for å gjøre prosessen grønnere, har aldri vært nærmere enn nå.

Et anlegg for fullrensing av syre hos Kronos Titan er ikke en utgift, det er en investering, ikke bare for bedriften, deres arbeidsplasser og omdømme (som i seg selv burde være grunn nok), men også for miljøet, samfunnet og fremtiden.

Vi har ventet i 35 år, man kan ikke påberope seg tid til å utsette det ytterligere, løsningene ligger på bordet, og det er på høy tid å ta steget.

https://www.jarlsbergavis.no/debatt/langoya/noah/kronos-titan-har-muligheten-til-a-gjore-hvitt-gront-igjen/o/5-26-194135

Mer miljøgifter i de norske fjordene enn i havet

Miljøgifter som er opphopet i sedimenter på sjøbunnen kan utgjøre en potensiell forurensingsfare, for eksempel hvis de «vekkes til live» av utbygging.

Fra Sørfjorden. Foto: Ximonic, Simo Räsänen / Wikimedia Commons.

En omfattende analyse av historiske data fra norske havområder viser høye konsentrasjoner av miljøgifter i sjøbunnen nær tett befolkede og industrialiserte områder.

Det melder Norsk institutt for vannforskning, Niva i dag, etter at en gruppe norske og belgiske forskere har samlet og studert data på overflatesediment i sjøbunnen i norske farvann for å kartlegge forekomsten av miljøgifter

En konklusjon etter studien er at konsentrasjoner av tungmetaller i norske fjorder i gjennomsnitt er to til fire ganger høyere enn i prøvetakingssteder offshore.

Ifølge NIVA fant forskerne blant annet konsentrasjoner av de farlige miljøgiftene PCB og PAH, samt metallene bly og kvikksølv.

Store oppsamlinger av miljøgifter i sedimenter

Siden det på 1970-tallet ble klart at miljøgifter kan leve lenge i sjøbunnen og utgjøre en risiko for mennesker og dyreliv, ble flere internasjonale konvensjoner og styringsprogrammer igangsatt for å forhindre ytterligere forurensning av havområder. Formålet var at utslippene skulle ned slik at konsentrasjonene av menneskeskapt miljøforurensning i marine miljøer skulle være lik null.

– Resultatene av overvåkningskampanjer over tid viser at utslipp av visse prioriterte kjemikalier, er avviklet eller betydelig redusert, sier seniorforsker Anders Ruus i Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

Men som sekundære forurensningskilder kan forurensede sedimenter fortsatt fungere, forklarer NIVA, og etter tiår med utslipp finnes det store oppsamlinger av miljøgifter blant annet i sedimenter i sjøbunnen.

NIVA mistenker at noen av disse forurensningslagrene kan “vekkes til live” av klimaendringer, eller på grunn av fysiske forstyrrelser som sand- eller grusekstraksjoner og mudring.

– Dette betyr at sedimenter, spesielt langs kysten, har endret seg fra å være et “forurensningssluk” til å være en potensiell kilde til forurensning, sier Ruus.

…………………………………………


http://naturpress.no/2019/05/06/mer-miljogifter-i-de-norske-fjordene-enn-i-havet

Nedsetter et ekspertutvalg om farlig avfall

Regjeringen setter ned et utvalg som skal vurdere hvordan mengden farlig avfall i Norge kan reduseres, og hvordan fremtidige løsninger for behandling av farlig avfall kan sikres . Utvalget som skal ledes av Ingrid Riddervold Lorange, skal gi sine råd innen 1. november 2019.

– Jeg ønsker en kunnskapsbasert debatt om hvordan vi skal håndtere farlig avfall i Norge fremover. Et bredt sammensatt utvalg skal vurdere hvordan vi kan redusere mengden farlig avfall og bruke ressursene bedre gjennom bruk av ny teknologi. Utvalget skal også vurdere hvordan vi kan sikre tilstrekkelig deponikapasitet i Norge, sier klima- og miljøminister Ola Elvestuen.

Norske bedrifter og husholdninger produserer mer og mer farlig avfall – i overkant av 1,53 millioner tonn i 2017. Det er en økning på i underkant av 24 prosent fra 2013, ifølge Statistisk Sentralbyrå. De største mengdene farlig avfall som produseres i Norge i dag kommer fra landbasert industri og fra petroleumssektoren. Bransjer som produserer farlig avfall er prosessindustri, avfallsforbrenningsanlegg og offshorevirksomhet.

Farlig avfall inneholder helse- og miljøfarlige stoffer. Det må håndteres riktig slik at de farlige stoffene ikke spres i naturen. Samtidig er det et mål å utnytte ressursene i avfall bedre gjennom utviklingen av en mer sirkulær økonomi.

Farlig avfall skiller seg fra annet avfall ved at det får store konsekvenser om det ikke behandles forsvarlig.

Utvalgets mandat er å vurdere hvordan og i hvilken grad mengden farlig avfall kan reduseres. Blant annet skal mulighetene for økt ressursutnyttelse av farlig avfall ved bruk av ny teknologi og nye løsninger vurderes. Utvalget skal også vurdere hvilke mengder farlig avfall som vil trenge en deponiløsning fremover, både på kort og lang sikt. De skal også vurdere mulige steder for et deponi. Utvalget skal levere sin anbefaling til Klima- og miljødepartementet innen 1. november.  

Utvalget skal ledes av siviløkonom Ingrid Riddervold Lorange som er administrerende direktør i Selskapet for industrivekst, SIVA. Utvalget består av ytterligere åtte medlemmer som til sammen har bred kunnskap knyttet til farlig avfall, industrielle prosesser, teknologiutvikling, gjenvinning, sirkulær økonomi, samt forskning og innovasjon.

Mandat for utvalget som skal se på reduksjon og behandling av farlig avfall

Ekspertutvalget har som mandat å vurdere hvordan og i hvilken grad mengden farlig avfall kan reduseres, og konsekvenser av dette. Utvalget skal også se på hvordan fremtidig behandlingskapasitet for farlig avfall kan sikres.

I utvalgets arbeid skal mulighetene for økt ressursutnyttelse av farlig avfall ved bruk av ny/alternativ teknologi og nye løsninger vurderes. Videre skal de se på hvordan forskning og innovasjon og kravstilling fra myndighetene kan bidra til dette.

Mengder farlig avfall som vil trenge en deponiløsning fremover, både på kort og lang sikt, skal vurderes. Hovedvekt skal legges på uorganisk farlig avfall. Ekspertutvalget skal vurdere hvordan en tilstrekkelig behandlingskapasitet og deponiløsning for farlig avfall kan sikres i lys av at dagens deponi for uorganisk farlig avfall på Langøya anslås å være fullt innen få år. Videre skal utvalget vurdere mulige lokaliteter.

Muligheter for eksport av farlig avfall til håndtering skal vurderes i lys av kapasitet/tilbud, kostnader, konsekvenser, og internasjonale forpliktelser. 

Utvalget skal i sitt arbeid ta hensyn til Norges internasjonale forpliktelser knyttet til håndtering av farlig avfall, herunder de forpliktelsene som følger av Basel-konvensjonen, EØS-avtalen og felles nordisk ministererklæring av 1994. Klima- og miljødepartementet vil formidle til utvalget utfyllende informasjon om de internasjonale forpliktelsene innen sommeren 2019.

Prinsippet om at forurenser betaler skal ligge til grunn for ekspertutvalgets arbeid. Utvalget skal utrede samfunnsøkonomiske konsekvenser av sentrale anbefalinger. Minst ett forslag skal kunne håndteres innenfor gjeldende rammer.

Ekspertutvalget har frist til 1. november 2019 med å ferdigstille arbeidet. Utvalget skal avgi sin vurdering og anbefaling i en skriftlig rapport til Klima- og miljødepartementet.

Ekspertutvalget om farlig avfall:

Leder: 
Ingrid Riddervold Lorangeadministrerende direktør i SIVA SF

Medlemmer:
Geir Schefte
: leder for bærekraft i Hydro Aluminium AS
Helene Falch Fladmark: daglig leder for Eyde-klyngen
Jarle Haugedal: administrerende direktør i Renor
Johnny Stuen: teknisk direktør i Energigjenvinningsetaten i Oslo kommune
Egil Dragsund: fagsjef miljø, Norsk olje og gass (NOROG)
Elisabeth Gammelsæter: tidligere generalsekretær i Norsk Bergindustri
Anita Krohn Traaseth: Næringslivsleder og skribent (avtroppende leder av Innovasjon Norge)
Heidi Dreyer: professor ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, Fakultet for økonomi, NTNU

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/nedsetter-et-ekspertutvalg-om-farlig-avfall/id2642141/

Jakten på avfallsdeponi har resultert i et giftsirkus

Bjørn Rune Gjelsten står mot Harald Storvik i kampen om å få drive et nasjonalt deponi for uorganisk, giftig avfall. Det ligger enorme fremtidige inntekter i potten, rivaliseringen er giftig og regjeringen er under press.

Et enormt gruvesystem inneholder over 200 kilometer med gruveganger, ved Norcems sementfabrikk i Brevik. Gruvegangene går også under fjorden. Innbyggerne i Brevik er ikke glade for planene om et deponi. Foto: Jack Gerhardsen/Dreamstime.com

…………………………………………..

Norge har et problem. Det er giftig. Vi må finne et sted å deponere uorganisk giftig avfall etter 2022, når dagens deponi – Langøya i Oslofjorden – er fullt. Det er ikke bare Norges problem. Vi tar inn avfall fra Sverige og Danmark. Vi har tatt nabolandene i hånden. De tar en type avfall fra oss. Vi tar en annen type fra dem.

En jakt på løsning har skapt et sirkus av de sjeldne. En dragkamp der lokale politikere kjemper med nebb og klør, mens rikspolitikere ber om utsettelse. Samtidig pågår det en hard rivaliseringen mellom de to private aktørene som kan tilby en løsning.

Kanskje hensikten med krigen er fred, men inntil miljøvernminister Ola Elvestuen har tatt en avgjørelse er det opphetet stemning.

……………………………….

https://www.abcnyheter.no/penger/naeringsliv/2019/03/17/195560381/jakten-pa-avfallsdeponi-har-resultert-i-et-giftsirkus

Kamphane på cruise

Harald Storvik har aldri vært helt A4. Det har ikke yrkeskarrieren hans heller.

Avisartikkel i Finansavisen av Hilde Oreld

Foto Hilde Oreld

Mannen som har gitt NOAH konkurranse om et fremtidig deponi for giftig avfall er høyt og lavt. Han har sin base på Oppdal, men pendler mellom Oppdal, Raudsand, Aker Brygge og Skøyen. Finansavisen traff avfallsgründeren tilfeldig i USA, da vi var ute på en reisereportasje.

Storvik er født og oppvokst i Kristiansund. Hans familie var rike og hadde blant annet skipsverft. Bestefaren fant opp 499 tonns tråleren.

– Min far døde da han var 49 år, to dager før sin mor. Da ble arverekkefølgen endret. Skipsverftet gikk dukken.

Storvik skiftet karrierevei. Han ble selger, og solgte alt fra biler til dagligvarer. Han var også innom inkassobransjen. Der hadde han en klient i avfallsbransjen med et betalingsproblem.

– Han spurte meg om jeg ville være med i avfallsbransjen, og jeg sa ja. Det endte med at jeg var med og starte Norges første resirkuleringsanlegg for industriavfall.

Tidlig på 90-tallet kom Shell og Conoco til Kristiansund, og «Draugen» og «Heidrun» var verdens første oljeplattformer som var konstruert for å sortere avfall. De kildesorterte alt avfallet sitt.

– I 1993 holdt jeg en presentasjon i Djakarta om Waste Management i oljesektoren i Norskehavet. Publikum var petroleumsingeniører som fikk vite at nesten hva som helst kan gjenvinnes på en måte som ingen har gjort før. Jeg hadde startet opp selskapet Renovasjon Nord og utviklet det til fra et lokalt søppelselskap til en nasjonal aktør på syv år. Da hadde jeg 80 prosent av markedet i Nordsjøen, og omsetningen gikk fra 0 til 150 millioner kroner.

Flere var inne på eiersiden før Storvik solgte hele butikken for 50 millioner kroner til det franske børsnoterte selskapet Onyx Vivendi Veolia i år 2000. Han ble med på lasset da de kjøpte opp Norsk Gjennvinning, en mindretallsaksjonær i hans selskap, men stor aktør i avfallsmarkedet på land.

– Jeg jobbet for dem i tre fantastiske år. Jeg hadde 230 reisedøgn i året hvor alt handlet om avfall. Etter 2005 startet jeg flere avfallsselskap. Det første var Maritime Waste Management som i dag eies av Wilhelmsen-kontrollerte Norsea Group, som er Norges største baseselskap for oljeindustrien.

Storvik tar en pause. Kikker ut over havet. Han er en havets mann, en flaggkaptein som ikke er ukjent med å navigere store skip i ukjent farvann.

– Jeg har nettopp vært på broen og snakket med kapteinen. Han er en hyggelig italiener. Jeg kjenner ham ikke fra før, sier Storvik, som ellers har bekjente over hele verden. Han er en slik fyr. En gründertype fra en gründerfamilie. En eventyrer som ikke er redd for å hoppe i det.

I 2011 kjøpte han eiendommen Bergmesteren på Raudsand i Møre og Romsdal gjennom å påta seg forpliktelsene som lå i selskapet som eide tomten.

– Motivasjonen var at jeg så en mulighet i eiendommen. I 2012 inngikk jeg partnerskap med Veidekke, som leier arealene rundt Bergmesteren, og senere også Stena. Sammen har vi lagt ned betydelige ressurser i å utvikle Nordens største gjenvinningsanlegg for farlig, uorganisk avfall. Prosjektet har møtt stor motstand fra nabo­kommunene. Det er ikke alle lokale krefter som ønsker gjenvinningsanlegget og deponiet velkommen.

– Har du møtt Bjørn Rune Gjelsten?

– Bare én gang. Han mener at det vi skal gjøre, er umulig. Men vi har teknologi som gjør det mulig. Det billigste er å putte avfallet i et hull i bakken, men vi vil behandle det og ta ut verdiene, sier mannen som kaller seg Bergmesteren fra Havet.

– Du har hatt dine skjær i sjøen før…

– Det har vært hevdet at jeg er konkursrytter og skatteflyktning av mine motstandere. Jeg har vært nesten konkurs et par ganger. Det er trist at det må brukes falske påstander for å sverte en motstander, sier mannen som blant annet har vært med å drive brønnbåtdrift i Chile uten hell, men jeg har også vært med å bygge kjøpesenter, fritidsleiligheter med mer. Noe har gått svært bra, andre ikke fullt så bra.

– Det har vært familiefeider hvor jeg er blitt saksøkt av min fetter for over 30 millioner kroner, sier den påståtte skatteflyktningen.

– Påstanden om at jeg er skatteflyktning er for øvrig tatt helt ut av luften. Jeg har alltid skattet til Norge, men morselskapet til Storvik-familien har hatt tilhold i Luxemburg siden århundreskiftet.

– Hvor går veien videre med selskapet Bergmesteren Raudsand?

– Det eies nå av Envoilution Norge som er eid av Veidekke, og Envoilution International som jeg har en andel i. Målet for selskapet er å skape ny aktivitet på industriområdet, fylle opp eksisterende deponier, bygge gjenvinningsanlegg og deponi i fjellhaller for uorganisk farlig avfall og produsere stein fra byggingen av fjellhallene.

– Motstanden er stor. Er du sikker på at dette vil bli en realitet?

– Jeg har alltid hatt stor tro på fremtiden og tror at politikerne ser at gjenvinning er veien å gå. Da må en prøve å gå nye veier, for de kan sjelden bevises å virke før de er laget. Veidekke er Norges største fjellentreprenør, og det norske bergmiljøet er internasjonalt sterkt. Husk at det lagres bensin og diesel i fjellhaller under Ekeberg helt trygt. Stena er Nordens største gjennvinningsbedrift. Når det påstås fra flere hold at disse aktørene ikke er seriøse, tror jeg det ligger andre agendaer bak. Jeg tror at Bergmesteren er en sentral aktør i dette markedet om noen få år.

Giftsirkuset

Bjørn Rune Gjelsten står mot Harald Storvik i kampen om å få drive et nasjonalt deponi for uorganisk, giftig avfall. Det ligger enorme fremtidige inntekter i potten, rivaliseringen er giftig og regjeringen er under press.

Artikkel i Finansavisen av Andreas Klemsdal

Kragerø Resort, 1. mars. Det er årsmøte i Telemark Arbeiderparti. Et politisk verksted, skal vi tro innkallingen. Årsmøtet er papirløst. Ta med egen PC. Alkohol dekkes av den enkelte.

Jonas Gahr Støre går på talerstolen. Han vier åpningstalen til den omstridte deponisaken. Han gir sin fulle støtte til de lokale motstanderne. Det skal ikke komme noe deponi for giftig avfall i de gamle gruvene i Brevik. Så å si rett under husene til folk, med inngang like under naturreservatet Frierflogene. Det er galskap. Det må finnes bedre løsninger.

Norge har et problem. Det er giftig. Vi må finne et sted å deponere uorganisk giftig avfall etter 2022, når dagens deponi – Langøya i Oslofjorden – er fullt. Det er ikke bare Norges problem. Vi tar inn avfall fra Sverige og Danmark. Vi har tatt nabolandene i hånden. De tar en type avfall fra oss. Vi tar en annen type fra dem.

En jakt på løsning har skapt et sirkus av de sjeldne. En dragkamp der lokale politikere kjemper med nebb og klør, mens rikspolitikere ber om utsettelse. Samtidig pågår det en hard rivalisering mellom de to private aktørene som kan tilby en løsning.

Kanskje hensikten med krigen er fred, men inntil miljøvernminister Ola Elvestuen har tatt en avgjørelse er det opphetet stemning.

For å forstå problemet, reis til Fredrikstad. Gamle Fredrikstad. Titangata 1. Siden 1918 har Kronos Titan produsert titandioksidpigmenter som brukes i blant annet maling. Etter produksjonen sitter Kronos Titan igjen med svovelsyre. Denne må de bli kvitt. Før var det enkelt, det rant rett ut i Glommas nederste del. I dag koster det å bli kvitt syren. Den går på båt til Langøya i Oslofjorden, hvor NOAH står klar til å ta i mot.

NOAH er lik Bjørn Rune Gjelsten, milliardæren som Kapital har anslått til å være verdt 10,5 milliarder kroner. I 2003 fikk Gjelsten kjøpe Norsk Avfallshandtering av staten, med løfte om å oppføre seg pent og være langsiktig. Prisen skal ha vært 80 millioner kroner, samtidig som det var umiddelbart behov for å skyte inn noen titalls millioner kroner i egenkapital. Med på kjøpet fulgte også et par hundre millioner kroner i gjeld.

Gjelsten fikk selskapet alt for billig, klaget lederen av Stortingets næringskomite den gang, Olav Akselsen. Selskapet var nær konkurs, parerte Gjelsten.

Med Carl Hartmann i lederstolen og Gjelsten som styreleder har NOAH gått fra et problemselskap til å bli en av de ledende avfallsselskapene i Nord-Europa. De seneste årene har selskapet hatt en omsetning på mellom 500 og 600 millioner kroner og levert et resultat på 150 millioner kroner før skatt. En gullgruve.

Men i 2022 er det slutt. Langøya er full og kan ikke lenger brukes til deponi. Riktignok med en mulig forlengelse til 2024, som det jobbes med nå.

De seneste årene har både NOAH og Miljødirektoratet lett land og strand rundt etter lokasjon for et mulig nytt deponi. For å gjøre en lang historie kort: NOAHs mente det mest realistiske alternativet var Dalen gruver i Brevik, hvor Norcem i dag utvinner kalkstein til sin betongproduksjon. Og det eneste alternativet som tilfredsstiller alle kriterier

Men Gjelsten har slett ikke monopol. Alle som tilfredsstiller myndighetenes krav kan starte behandling av farlig avfall. Du kan! Prøv! Sannsynligvis vil du finne ut at det er krevende.

Det vet Harald Storvik. Avfallskongen fra Oppdal har med egne hender løftet et prosjekt som i dag fremstår som en konkurrent til NOAHs Brevik-løsning. For noen uker tilbake møtte Finansavisen Storvik i USA (se egen sak). Storvik lover å gi Gjelsten hard konkurranse.

Utgangspunktet for Storviks deponidrøm er eiendommen Bergmester som ligger på tidligere Rødsand Grubers områder på Raudsand i Nesset kommune i Møre og Romsdal. Eiendommen er preget av en innrast gruve, et nedlagt dagbrudd og forurensing fra historisk virksomhet. Gruvedriften ved Rødsand Gruber ble nedlagt i 1987. Med seg har han sterke partnere; Stena Recycling og Veidekke. Veidekke både eier og har rettigheter til eiendommene til tidligere Rødsand Gruver, mens Stena har prosessteknologien. Virksomheten er organisert gjennom selskapet Bergmesteren Raudsand.

Bergmesteren Raudsand vil etablere et nasjonalt gjenvinnings- og behandlingssenter for uorganisk farlig avfall. Prosjektet forteller at Stena har en nyutviklet og patentert renseteknologi som skal klare å gjenvinne 70 prosent av tungmetallene og nesten 100 prosent av saltene i avfallet. Reststoffene skal lagres i en fjellhall som skal sprenges ut en kilometer inn i fjellet, rundt 700 meter innenfor det gamle gruvesystemet. Med i prosjektet er et arbeid med å sikre gammelt industriavfall som er lagret i store sekker i området.

En ting har de to deponi-alternativene felles: En enorm lokal motstand.

Både Bjørn Rune Gjelsten og Harald Storvik hetses i sosiale medier. Gjelsten har opplevd å motta drapstrusler mot seg og sin familie, levert hjem på døren på Bygdøy. Truslene var anonyme, men fra motstandere av deponi i Brevik. I truslene sto det beskrevet hva som vil skje med familien Gjelsten dersom NOAH får gjennomslag for et deponi i Brevik. I slutten av januar meldte Romsdal Budstikke at Harald Storvik på sin side var sykemeldt, som en følge av det han karakteriserer som «langvarig sjikane.»

Å etablere giftdeponi er ingen popularitetskonkurranse, men partene har ikke gjort det enklere for seg selv. I tillegg til den motstanden de møter lokalt, har det innledet en hard rivalisering. Mer om det senere.

Like før jul kom Miljødirektoratet med en faglig vurdering, på oppdrag fra Klima og miljødepartementet. Direktoratet skulle først og fremst vurdere og sammenligne konsekvensutredningene for de to alternativene.

Gruvene i Brevik er godt egnet ut fra en vurdering av geologiske, hydrologiske og geotekniske forhold, har statens fagetat kommet til. «Noah AS har en teknologi som er godt dokumentert og testet ut og som vi anser som egnet for behandling av de typer organisk avfall det er nasjonalt behandlingsbehov for», skriver direktoratet.

1-0 til Gjelsten.

«I Raudsand har ikke Miljødirektoratet fått nok informasjon om geologiske, hydrologiske og geotekniske forhold i saken til at det er grunnlag for å vurdere om fjellhallene i Raudsand vil være egnet for etablering av et deponi for uorganisk, farlig avfall», står det i oppsummeringen.

Direktoratet mener det heller ikke er dokumentert om Bergmesteren Raudsand vil ha en teknologi som er egnet for å behandle de typer uorganisk farlig avfall som det er et nasjonalt behandlingsbehov for.

Harald Storvik må hjem og gjøre lekser. Men blir ­prosjektet rettferdig behandlet av myndighetene?

– Rapporten er et bestillingsverk fra NOAH, raste ordfører i Porsgrunn kommune, Robin Kåss, til lokalavisen Porsgrunn Dagblad etter fremleggelse av rapporten.

Kurt Oddekalv i Norges Miljøvernforbund vil ikke velge mellom Brevik og Raudsand.

– Ingen av de to alternativene er gode løsninger. Staten må tilbake på banen og overta ansvaret for dette avfallet og gi Statsbygg i oppdrag å finne en løsning, sier Oddekalv til Finansavisen.

Frederic Hauge i Bellona har derimot gitt full støtte til Brevik-alternativet. I en rekke kommentarer til lokalmediene har Hauge erklært at et deponi i Brevik er det eneste riktige.

Men han har ikke gitt seg der. Han har gått så langt som til å gå i krigen mot alternativet, Raudsand.

Finansavisen kjenner til konkrete samtaler der Frederic Hauge har kontaktet direktører i Veidekke og skjelt dem ut i en aggressiv tone. «Nå har dere meg mot dere», skal Hauge ha sagt. Han skal også ha nevnt muligheten for å sverte Veidekke overfor selskapets egne aksjonærer.

Veidekke vil ikke kommentere kommunikasjonen med Hauge annet å bekrefte at det har vært kontakt med Bellona-lederen.

John Strand er juridisk direktør i Veidekke og kan fortelle at klimaet i denne saken er ulikt alt han har vært borti tidligere som konsernadvokat for selskapet.

– Veidekke har hatt interesser i området i lange tider. Derfor ville vi bli med da vi så at vi kunne være med på å løse et miljøproblem og samtidig skape økonomi ut av det. Sammen med partnerne våre skal vi klare å lage en fremtidsrettet gjenvinnings- og deponiløsning for farlig avfall, som bringer avfallshåndteringen i Norge et langt og viktig skritt mot sirkulærøkonomien. Derfor tror vi på Raudsand. Vi vil bruke mer moderne gjenvinningsmetoder enn det som tilbys i dag. Men vi opplever et klima rundt dette arbeidet som vi ikke er vant med fra vår bransje, sier John Strand.

– Vi har faktisk ikke opplevd maken.

Det som gjør saken pikant er at NOAH har vært en betydelig økonomisk bidragsyter til Bellona over flere år.

– I likhet med en rekke andre norske industribedrifter er vi med i Bellonas B7-program for samarbeid med næringslivet. Vi liker Bellona fordi det er den eneste ­miljøorganisasjonen som er faglig sterke nok til å utfordre oss på metoder og teknologi. Vi gir et fast beløp til Bellona hvert år, men kan ikke oppgi hvor mye. Det betyr ikke at vi er anvarlig for det Bellona foretar seg, sier Carl Hartmann i NOAH.

Finansavisen kjenner til at det dreier seg om noen hundre tusen kroner i året.

Frederic Hauge i Bellona legger ikke skjul på at han har vært aktiv overfor ledelsen i Veidekke.

– Jeg mener jeg har oppført meg ordentlig. Jeg innledet en dialog med Veidekke og inviterte til et møte. Jeg hadde samlet vår fagkompetanse, men Veidekke møtte ikke opp. I ettertid fikk jeg vite at de mente jeg var forutinntatt i deponisaken, sier Hauge.

Samtidig innrømmer Hauge at han har tatt stilling i saken.

– Miljødirektoratet har gjennomgått saken og er helt entydig. Brevik er det eneste alternativet til deponi. Da blir det underordnet hva andre mener om meg og mine fremgangsmetoder, sier Hauge.

Han minner om at dette kanskje er det viktigste ­miljøsaken i Norge akkurat nå.

– Det som skjer på Rausand er direkte useriøst og jeg er dypt skuffet over Veidekkes engasjement, sier han.

Han erkjenner også en offensiv mot aksjonærene i Veidekke. «Bellona mener derfor Veidekke må ta til fornuft og trekke selskapet ut av prosjektet», har han skrevet til utvalgte aksjonærer. Hauge mener det er Bellonas jobb å vasle investorer om sentrale miljøsaker.

– Gjør du dette fordi Bellona er sponset av NOAH?

– Jeg har god samvittighet rundt vårt samarbeid med NOAH. Deponiet på Langøya er betydelig bedre drevet i dag enn da staten var eier. I det arbeidet har Bellona vært en viktig pådriver.

For å gjøre sirkuset komplett har det vært kontakt mellom de ulike aktørene og lokale motstandere i konkurrentens område. Finansavisen har vært i kontakt med lokale motstandere i Brevik som har hatt tett kontakt med Harald Storvik. Motsatt vei har Bjørn Rune Gjelsten blitt beskyldt for å ha tette bånd til Stig O. Jacobsen, som er sentral i å finansiere protestgruppen mot deponiet på Raudsand. Jacobsen er en av Møre og Romsdals rikeste menn.

Jacobsen og Gjelsten var partnere da de bygget hotellet Seilet i Molde i 2003. I dag understreker begge to at de ikke er nære venner og ikke har en nær relasjon. Jacobsens motstand mot Raudsand skyldes en utstrakt satsning på reiselivsaktiviteter i området.

– Å insinuere at jeg skulle være løpegutt for Gjelsten er helt urimelig, jeg trenger ikke være løpegutt for noen, sa Jacobsen til avisen Driva for en god stund tilbake.

Likevel kommer de stadig med stikk til hverandre. For en tid tilbake gikk Gjelsten ut i lokalavisene i Møre og Romsdal og påpekte av fjellet på Raudsand er surt, noe som vil gjøre det uegnet som et deponi.

John Strand i Veidekke har tatt til motmæle mot påstander om at fjellet er surt.

– Fjellets egnethet for bygging av fjellhaller og lagring av uorganisk farlig avfall er grundig utredet. Alle undersøkelser viser at fjellet på Raudsand er trygt å bygge fjellhaller i, og at fjellet er egnet for deponering av behandlet uorganisk farlig avfall. Alle dokumenter er tilgjengelige på bergmesteren.no.

Det er lett å drukne i berget av rapporter, folkemøter, konsekvensutredninger, kommunestyrebehandlinger, naboprotester, forskere som sier noe, forskere som sier noe annet. Og den som er i ferd med å drukne har dårlig tid.

For Norge haster det med å få på plass et deponi. Gjelsten og Frederic Hauge er etter det Finansavisen forstår livredde for at en videre diskusjon om Raudsand-alternativet gjør at miljøvernminister Ola Elvestuen utsetter en avgjørelse. Samtidig lover Harald Storvik å kjempe videre. Og Jonas Gahr Støre har gitt løfter om kamp for å stoppe et deponi i Brevik.

Norge har et problem og det ser ikke ut til å være løst i morgen.