Et deponi i Brevik kan gjennomføres uten fare for helse eller miljø

Brevik har utpekt seg som det mest egnede alternativet for deponi for behandlet uorganisk farlig avfall, skriver Bellona-leder Frederic Hauge i dette svarinnlegget.

Norge trenger ny kapasitet for håndtering av uorganisk farlig avfall. Selv i en sirkulær økonomi vil det være behov for å ta miljøgifter ut av kretsløpet, og prosessen er på overtid med å planlegge et nytt deponi for behandlet uorganisk farlig avfall. Brevik har utpekt seg som det mest egnede alternativet, og kan gjennomføres uten eksplosjonsfare eller fare for skadelige utslipp.

Likevel er påstander om slike farer tilbakevendende i debatten, og Bellona svarte på en del av dem på TU.no den 04.05. Vi registrerer at et tilsvar til vårt innlegg fra Henriette Thorp, psykologspesialist og styremedlem i Vern om Grenland (VoG), gjentar og forsterker de samme påstandene. Vi spør oss hva som oppnås med dette – foruten å spre unødvendig frykt?

Thorp skriver at regiongeolog «Dahlgren (…) reagerer på Noahs påstand i deres konsekvensanalyse. Noah hevder at kalkfjell er selvreparerende og selvtettende». Videre skriver hun at en rapport fra professor Lauritzen «(…) viser at kalkstein i bruddsonene i gruvene vil løse seg opp over tid». Dette har Bellona svart på i vårt innlegg av 4. mai: «Deponimotstanderne hevder at konsekvensutredningen for Brevik forutsetter at berget er tett og selvtettende og dermed ikke skulle forårsake utlekking i drifts- og etterdriftsfasen. Dette har aldri vært hevdet i konsekvensutredningen. Poenget er ikke hvor tett berget er, men om utlekking vil utgjøre noen miljørisiko. Konsekvensutredningen beskriver hvordan den kontinuerlige vanngjennomstrømningen i en driftssituasjon, med oppsamling og rensing av gruvevann, vil få miljøtilstand «God» før det slippes til fjorden. Etter deponiet avsluttes vil gruven fylles med vann, noe rapporten som deponimotstanderne baserer kritikken sin på ikke ser ut til å ha fått med seg. Dette gjør at utlekking heller ikke da vil være noe problem, på grunn av lav vanngjennomstrømning, egnet bergmasse, og lav utlekking fra det allerede behandlede avfallet.»

Dersom det skulle være noen tvil er det altså uttalelsene fra regiongeologen og rapporten fra Lauritzen vi svarer på her, og det faglige grunnlaget finnes i vurderingene fra Norges Geotekniske Institutt.

Thorp trekker også frem et tema som er mindre repetert i debatten: Biologisk gassdannelse. Som beskrevet i KU (Miljørisikovurdering kap. 7.6) er det lite sannsynlig med slik gassdannelse, og forholdene ligger til rette for at eventuell gass blir immobilisert, slik at den ikke utgjør noen fare. For å få dette endelig bekreftet vil det gjennomføres nye forsøk, gitt at det blir en reguleringsplan for Brevik.

I tillegg er Thorp bekymret for folkehelsa til beboerne i Grenland. Frykt må tas på alvor, men det faglige grunnlaget viser at et deponi i Brevik kan gjennomføres uten fare for helse eller miljø. Ser Thorp at det kan være problematisk når hun som psykolog likevel bidrar til å spre frykt?

Hovedproblemet til VoG er likevel at de fremstiller saken som om vi kan gjenvinne oss ut av deponibehovet. Thorp skriver: «(…) Bellona (…) ønsker seg et giftdeponi. Er det ikke gjenvinning og resirkulering fremfor gammeldags og forurensende deponering, som bør være fremtiden?»

Dette er problematisk av flere grunner:

  • Brevik vil ikke være et «giftdeponi», men et deponi for behandlet og stabilisert farlig avfall – som ikke lenger utgjør noen fare for omgivelsene.
  • Deponering er ikke forurensende, snarere tvert imot – det er en velprøvd metode for å lagre stabilisert uorganisk farlig avfall. Med renseanlegget vil det gi forbedret tilstand på vannet som slippes til fjorden sammenlignet med dagens situasjon.
  • Vi kan ikke gjenvinne oss ut av deponibehovet. Som beskrevet i vårt innlegg av 4. mai: «Industrien og forskermiljøer har i over 25 år jobbet for slike løsninger, men det er krevende – og derfor er det heller ikke noen industrielle aktører som foreløpig kan tilby ferdigutviklede og bærekraftige gjenvinningsløsninger. Deler av avfallet inneholder dessuten miljøgifter som må uskadeliggjøres, ikke resirkuleres.» Dette gjelder for eksempel kvikksølv.

Hjelper det når VoG gir falske forhåpninger om at resirkulering kan fjerne deponibehovet?

https://www.tu.no/artikler/et-deponi-i-brevik-kan-gjennomfores-uten-fare-for-helse-eller-miljo/466412

(Nei til giftdeponi er imot deponi i Brevik)

Nasjonalt deponi i Romsdal fortsatt mulig – naboprotester blir ikke hørt

Tilhengerne håper regjeringen vil velge teknologi som er under utprøving i Danmark.

Halocep: Et fullskala anlegg med den danske prosessen som skal hente ut metaller og salter fra syre og flyveaske er under bygging utenfor København. Det er denne prosessen Berbmesteren foreslår brukt på anlegget i Raudsand. Illustrasjon: Bergmesteren AS

Snart er det nasjonale deponiet for spesialavfall på Langøya fullt. Alternativet til å etablere et nytt deponi i Telemark, er å lage et nytt deponi i Nesset i Romsdal. 

Teknologiene som skal brukes i de to foreslåtte løsningene, er forskjellige. Det foreslåtte deponiet på Raudsand skal inkludere et prosessanlegg basert på den danskutviklede Halosep-teknologien. Den er ennå ikke testet i fullskala. Metoden går ut på å hente ut metaller og salter, noe som reduserer mengdene som går til deponi med rundt 40 prosent.

Et praktisk problem i saken er at tida er knapp. Miljødirektoratet mente i fjor høst at det ikke er godt nok dokumentert at teknologien som foreslås benyttet på Raudsand, er egnet.  

Nabokommunene sier nei

I Nesset, som fra nyttår blir en del av nye Molde kommune, er meningene om deponi delte. I formannskapet i kommunen anbefalte et flertall å si nei å omregulere området som er tenkt brukt som nasjonalt deponi.

Men torsdag sist uke snudde kommunestyret, og vedtok med 13 mot 8 stemmer å omregulere området.

Dermed er et viktig lokalt hinder fjernet for de som ønsker en deponiløsning på Raudsand i Nesset.

– Dere vet hva dette vil bety for etablering av nye arbeidsplasser. Raudsand er også et sted med lang tradisjon for industriarbeidsplasser, sa ordfører Rolf Jonas Hurlen (H) da debatten startet, ifølge Romsdals Budstikke.

Men striden er ikke over. «Kommunene Gjemnes, Sunndal, Tingvoll og Møre og Romsdal fylkeskommune opprettholder
innsigelsen til reguleringsplanen. Ingen av kommunene ser grunn til å gjennomføre mekling med Fylkesmannen i Møre og Romsdal på reguleringsplanen. Nesset kommune oversender derfor reguleringsplan Bergmesteren Raudsand til Kommunal- og moderniseringsdepartementet for videre behandling», heter det i vedtaket. 

Ekspertgruppe er i gang

Mens selve striden om reguleringsvedtaket skal behandles av Kommunaldepartementet, er det Klima- og miljøverndepartementet som i realiteten avgjør hvor det nye deponiet skal ligge. Departementet satte tidligere i vår ned en ekspertgruppe som utreder saken, etter at det tidligere også har vært flere utredninger om spørsmålet.

– Vi er klar over at det er stor motstand i lokalmiljøet rundt Brevik mot NOAHs foreslåtte deponi i Dalen gruver for å overta når det er fullt på Langøya. Spesielt etter at Porsgrunn sa nei til å utarbeide en reguleringsplan i 2015 ble det vanskelig, sa statssekretær Atle Hamar (V) til TU.no i slutten av april.

Store protester i Telemark

Forslaget om å bruke Dalgen gruver i Brevik som nytt deponi, vekker også protester. Motstanderne mener deponiet ikke bør ligge i et så tett befolket område, og at grunnforholdene ikke er gode nok. 

–Jeg synes dette er gledelig. Det vil lette trykket på Brevik, sier Knut Schüller som er leder av «Vern om Grenland – nei til deponi», til avisa Varden om vedtaket i Nesset.

Porsgrunn-ordfører Robin Kåss (Ap) tror ikke kampen er over.

– Det er viktig at vi holder trykket oppe på dagens nivå. Saken er ikke avgjort, fordi det er sterke økonomiske interesser bak Brevik-alternativet, sier han til lokalavisa.

Norsk avfallshåndtering (NOAH) som drifter dagens deponi på Langøya, mener det er fare for at industrien blir stående uten deponiløsning hvis ikke Brevik blir valgt raskt. 

https://www.tu.no/artikler/nasjonalt-deponi-i-romsdal-fortsatt-mulig-naboprotester-blir-ikke-hort/466190

Stor risiko for folkehelsa ved deponi nær tett bebyggelse

Økonomiske interesser og egen vinning skal ikke få ødelegge for mennesker og natur i all fremtid, skriver artikkelforfatteren i dette debattinnlegget.

Innlegg av HENRIETTE THORP, PSYKOLOGSPESIALIST OG STYREMEDLEM AV VERN OM GRENLAND

«Frivillig fagruppe for bidrag til løsning av deponisaken fra Telemark kommer med flere faktafeil og stråmannsargumenter om Brevik som lokalisasjon for fremtidig lagring av av behandlet uorganisk farlig avfall» skriver daglig leder i Bellona Frederic Hauge i TU den 04.05.19.  Videre trekker han frem at det ikke vil være risiko for verken giftige utslipp eller eksplosjonsfare. Hauge uttrykker stor bekymring når det kommer til vern av natur, miljø og helse og mener at et deponi under Brevik og Heistad er løsningen.

Som miljøaktivist gjennom hele livet og i front som miljøets forkjemper har Hauge skapt seg et navn. Han har tross alt avslørt miljøsyndere og har æren for mange gode løsninger. Jeg er ikke uenig. Hauge har gjort mye bra for miljøet og mennesker i Norge. Det er derfor lett tro på at det han skriver representerer et helhetlig bilde av virkeligheten.

Dalen gruver i Brevik strekker seg inn under Eidangerfjorden, Brevik og Heistad. Det bor ca. 35.000 mennesker i en radius av 6 km. Her er det sterke krefter, deriblant Bellona og Noah, som ønsker seg et giftdeponi. Er det ikke gjenvinning og resirkulering fremfor gammeldags og forurensende deponering, som bør være fremtiden? Bør vi ikke heller satse på løsninger med utgangspunkt i den beste tilgjengelige teknologi og ønske resirkulering velkommen?

Regiongeolog for Telemark, Buskerud og Telemark Svend Dahlgren uttaler i Telemark fylkeskommunes høringssvar at han reagerer på Noahs påstand i deres konsekvensanalyse. Noah hevder at kalkfjell er selvreparerende og selvtettende. (Telemark Fylkeskommune, ref. 18/11297-3). På bakgrunn av dette mener jeg det er berettiget å spørre hvilken kompetanse Noah, Bellona og Miljødirektoratet innehar i denne saken.

Bedre blir det ikke når vi ser hva Dr. Philos Stein Erik Lauritsen uttaler. Lauritzen er en objektiv tredjepart fra Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen. Han har utgitt en rapport om lekkasjeforholdene i gruvene. Rapporten viser at kalkstein i bruddsonene i gruvene vil løse seg opp over tid.

Miljødirektoratet var allerede klar med en miljøfaglig vurdering i 2015, og direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet var ute med følgende sitat: «Med det vi vet i dag mener Miljødirektoratet at disse gruvene ut fra et miljøfaglig vurdering kan være særdeles godt egnet». Uttalelsene er basert på generell kunnskap og geologi i området, og ikke basert på noen utredning fra direktoratets side. 

Bellona hevder at et deponi i Brevik er en fullstendig akseptabel miljørisiko, og Miljødirektoratet støtter også opp om dette. Hauge påstår at kvaliteten på avrenningsvannet fra et mulig deponi vil være bedre enn det vannet som allerede befinner seg i Eidangerfjorden (TU, ref. 04.05.19). Hva dette vannet kan forårsake av gassdannende bakterievekst, nevnes ikke.

Det er ingen tvil om at det er stor risiko for folkehelsa til beboere i Grenland dersom et deponi blir lagt under tett bebyggelse. De psykiske belastingene har allerede satt sine spor hos mange mennesker i Grenland. På sikt vil et mulig deponi under Brevik og Heistad påvirke nærområder og etterhvert rundt Grenland ved lekkasje til luft og vann.

Når det er tale om et mulig giftdeponi i nærhet til folk og tett bebyggelse, er det nulltoleranse for  fraser og utsagn uten rot til virkeligheten. Økonomiske interesser og egen vinning skal ikke få ødelegge for mennesker og natur i all fremtid.

https://www.tu.no/artikler/stor-risiko-for-folkehelsa-ved-deponi-naer-tett-bebyggelse/465475

Hvor lenge skal mytene få styre Norges miljøpolitikk?

Brevik er det eneste trygge og realistiske alternativet som vi kan få på plass i tide.

I et debattinnlegg på TU.no den 30.04 viser en «frivillig faggruppe» hvordan de lar sitt lokale engasjement fortrenge fakta.

Bellona jobber for vern av natur, miljø og helse. Derfor bekymrer det oss når myter om eksplosjonsfare og giftige utslipp gjør at man unnlater å fatte nødvendige beslutninger for å sikre trygg fremtidig avfallshåndtering.

«Frivillig faggruppe for bidrag til løsning av deponisaken» fra Telemark kommer med flere faktafeil og stråmannsargumenter om Brevik som lokasjon for fremtidig lagring av behandlet uorganisk farlig avfall. Gruppen gjentar påstander som allerede er tilbakevist, og trekker opp et kunstig skille mellom gjenvinning på den ene siden og Brevik på den andre siden. Samtidig ser ikke gruppen ut til å forstå alvoret forbundet med at Norge kan bli stående uten håndteringskapasitet for uorganisk farlig avfall.

Mangel på slik kapasitet vil true miljø, helse og arbeidsplasser. Det er derfor nødvendig å gå videre med en statlig reguleringsplan for Brevik, som er det eneste trygge og realistiske alternativet som vi kan få på plass i tide.

Ingen eksplosjonsfare eller giftige utslipp

Gruppen hevder det er helserisiko forbundet med deponiet, men hvilken helserisiko er de da bekymret for? Det er ingen eksplosjonsfare eller fare for skadelige utslipp. Vannet som slippes til fjorden vil til og med få bedre miljøtilstand enn det har i dag, siden deponiet innebærer etablering av renseanlegg.

Deponimotstanderne hevder at konsekvensutredningen for Brevik forutsetter at berget er tett og selvtettende og dermed ikke skulle forårsake utlekking i drifts- og etterdriftsfasen. Dette har aldri vært hevdet i konsekvensutredningen. Poenget er ikke hvor tett berget er, men om utlekking vil utgjøre noen miljørisiko. Konsekvensutredningen beskriver hvordan den kontinuerlige vanngjennomstrømningen i en driftssituasjon, med oppsamling og rensing av gruvevann, vil få miljøtilstand «God» før det slippes til fjorden. Etter deponiet avsluttes vil gruven fylles med vann, noe rapporten som deponimotstanderne baserer kritikken sin på ikke ser ut til å ha fått med seg. Dette gjør at utlekking heller ikke da vil være noe problem, på grunn av lav vanngjennomstrømning, egnet bergmasse, og lav utlekking fra det allerede behandlede avfallet.

Deponimotstanderne hevder at avfallsgipsen vil være ustabil, med henvisning til at gips (CaSO4) kan løses opp i vann. Her overser de nok en gang detaljene: Norges Geotekniske Institutt viser at det ikke er gipsens løselighet som styrer utlekkingsfaren, fordi tungmetallene er bundet til andre stoffer enn selve gipsen. Denne påstanden er tilbakevist utallige ganger. Det er utrolig at de som hevder å være faglige sterke, ikke tar inn over seg forskjellen på oppløselighet av gips og oppløselighet av tungmetaller felt ut som hydroksyder.

Gruppen hevder at det er eksplosjonsfare i forbindelse med deponering av avfallet. Hvor er fagligheten som underbygger dette? Eksplosjonsfaren er grundig tilbakevist: Behandlingen av avfallet vil foregå på Langøya etter samme trygge prosedyrer som i dag. Etter behandling er risikoen for gassutvikling minimal. Selv denne gjenstående risikoen vil fjernes gjennom enkle tiltak, som god ventilasjon. Det er samtidig et paradoks at man fremmer frykt for eksplosjon i en gruve der det allerede på daglig basis sprenges med enorm kraft.

VI konstaterer at gruppen velger å gjenta tilbakeviste påstander som de åpenbart må eller bør være kjent med.

Sirkulær naivitet 

Debattinnlegget avsluttes med en oppfordring til minimering og resirkulering av avfall – som om dette skulle stå i kontrast til Brevik som lokasjon for lagring av behandlet uorganisk farlig avfall. Å tro at vi kan resirkulere oss ut av industriens deponibehov er i beste fall naivt. Industrien og forskermiljøer har i over 25 år jobbet for slike løsninger, men det er krevende – og derfor er det heller ikke noen industrielle aktører som foreløpig kan tilby ferdigutviklede og bærekraftige gjenvinningsløsninger. Deler av avfallet inneholder dessuten miljøgifter som må uskadeliggjøres, ikke resirkuleres.  

Planene for Brevik kombinerer resirkulering med en veldokumentert og trygg teknologi for stabilisering og deponering av det resterende avfallet. Ikke minst innebærer Brevik-alternativet en realistisk tidsplan for gjennomføring. Dette står i motsetning til det andre alternativet, Raudsand, som Miljødirektoratet har konstatert at er urealistisk (Miljødirektoratet, 31. oktober 2018). Mener den frivillige gruppen altså likevel at Raudsand-alternativet er bedre? Eller ser de for seg at man skal gå tilbake til start og begynne en ny tidkrevende utredningsprosess for å finne lokaliteter som ikke allerede er vurdert? Det vil i så fall være en garanti for at Norge blir stående uten nødvendig kapasitet for håndtering av farlig avfall.

Lokale motkrefter må også ta inn over seg realitetene

Det å yte motstand må ikke bety at man ser bort fra fakta, og fakta er at Brevik er et trygt alternativ for fremtidig deponi. Innlegget til gruppen viser hvordan de nekter å ta dette inn over seg. Alle argumenter mot lokal utbygging får fortsette å leve sitt eget liv, uansett hvor godt de er tilbakevist. Dermed bidrar de til farlige myter som allerede fått klima- og miljøminister Elvestuen til å unngå beslutninger av nasjonal viktighet. Hvor lenge skal mytene få lov til å styre Norges miljøpolitikk?

https://www.tu.no/artikler/hvor-lenge-skal-mytene-fa-styre-norges-miljopolitikk/464299

NOAH: Industrien risikerer å stå uten løsning for farlig avfall

Ber om hjelp til å påvirke regjeringens ekspertutvalg.

Regjeringen har nedsatt en ekspertgruppe som skal se på spørsmålet om lagring av farlig avfall etter 2024. NOAH har 25 års erfaring med å håndtere farlig i Norge, men i 2024 er det slutt. Da er deponiet på Langøya fullt. Derfor haster det veldig med å etablere et nytt deponi mener administrerende direktør i NOAH, Carl Hartmann.

NOAH har gjennom mange år hatt samarbeid med Norcem om å benytte gamle gruveganger i Dalen gruver i Brevik til nytt deponi. Her er det kapasitet til å løse deponiproblemet i svært mange år framover. Norcem ønsker imidlertid nå å drive uttak av kalkstein fra Dalen gruver i flere år enn tidligere antatt.

– Det er staten som har retten til arealer under sjø i Norge. Det reguleres så vidt jeg forstår av Kontinentalsokkelloven. Størstedelen av det aktuelle gruveområdet ligger under sjø. Vi ønsker at staten nå starter et reguleringsarbeid og avklarer etterbruken. Det må jobbes i parallell med rettighetene til bruk av Dalen gruver som deponi.

Ber om klare og tydelige stemmer

2. april sendte NOAH et brev til norske industrielle kunder og forbrenningsanlegg og oppfordret dem til å ha en klar og tydelig stemme overfor det ekspertutvalget som nå er nedsatt.

NOAH etterlyser en snarlig politisk avklaring. Selskapet er bekymret for at Norge kan stå uten kapasitet når Langøya er full.

– Tiden løper fra oss alle. Det er vårt ansvar å informere om dette. Industrien kan risikere å stå uten en løsning for sitt farlige uorganiske avfall, mener NOAH.

Selskapet understreker at det er tre år siden Miljødirektoratet konkluderte med at Dalen gruve ville være godt egnet som deponi for behandlet farlig uorganisk avfall og at NOAH har investert betydelig for å forlenge levetiden til mottaket på Langøya fra 2022 til 2024.

– Med de investeringene vi har gjort kan vi strekke deponivirksomheten på Langøya til 2024. Innen da skal vi ha etablert anlegg både på Langøya og i Brevik. På Langøya skal vi bruke eksisterende prosessanlegg og i tillegg skal vi behandle avfallsproduktet i en ny filterpresse. Den skal fjerne det meste av vannet, reduserer volumet som skal deponeres før avfallsproduktet sendes tørt med båt til et nytt deponi i den utdrevne delen av Dalen gruve, sier Hartmann.

Prosessanlegget skal utvides på Langøya

Alle de ca. 200 ulike avfallsstrømmene som NOAH deponerer i dag vil bli behandlet og bakt inn i avfallsproduktet som skal deponeres. På sikt ønsker de å redusere volumene ved å hente ut saltene ved å etablere et saltgjenvinningsanlegg. Dette forskningsprosjektet kjøres nå av NOAH i en uttestingsfase. Per i dag har vi ikke sett at tungmetaller som kan hentes ut av flyveasken vil være en salgbar fraksjon på en bærekraftig måte.

– Vi har engasjert oss sterkt i forskning for å utvikle metoder til å hente ut verdier, kunne gjenbruke deler av avfallsproduktet og redusere avfallsmengden som skal deponeres. Dette er industrielt krevende, og vi og andre fageksperter tviler på tidsplanene som mange oppgir for industrialisering av slike nye prosesser. Det bør ekspertutvalget vurdere nøye for dette har konsekvenser for industrien, sier han.

Hartmann har stor forståelse for at folk ikke liker farlig avfall. Teknikk og industri settes opp mot følelser. Likevel mener han at historien taler for seg og at NOAH har bevist gjennom 25 år at de kan håndtere utfordringene.

https://www.tu.no/artikler/noah-industrien-risikerer-a-sta-uten-losning-for-farlig-avfall/463490

Teknologi skiller alternativer til nasjonalt deponi – her er hvordan

Teknologi uprøvd i stor skala står mot forbedring av den vi har brukt i 25 år når Norge skal velge nytt deponi for spesialavfall.

Raudsand: Massene fra utsprengning  av de to første lagerhallene vil benyttes til å anlegge kaianlegg og plass til renseanlegget.
Raudsand: Massene fra utsprengning av de to første lagerhallene vil benyttes til å anlegge kaianlegg og plass til renseanlegget. (Foto: Bergmesteren AS)

Etter mange års jakt på et nasjonalt deponi står vi igjen med to av de opprinnelige 12 forslagne. Det ene er Norcems kalkgruve i Brevik. Det andre er et nytt fjellanlegg som foreslås bygget i nærheten av den gamle olivingruva på Rausand i Nesset kommune, ikke langt fra Molde.

Nylig skrev NOAH, som driver dages deponi på Langøya, til sine kunder at de ikke kunne garantere mottak av farlig avfall etter 2024 for da ville mottaket på Langøya være fullt. Forutsatt at de ikke fikk tilgang til Norcems gruve i Breivik hvor de ønsker å anlegge det nye deponiet.

NOAH peker på at Norge har et betydelig tidsproblem og at alle utsettelser kan gi svært lite ønskelig industrielle virkinger. Om ikke annet legger NOAS uttalelser et betydelig press på staten som nå må komme med en avgjørelse før det er for sent.

Norcem: Vil ha gruvedrift til 2040

Norcem har drevet gruvedrift på kalkstein til sementproduksjon i Brevik siden 1916. Den ble drevet som dagbrudd fram til 1960 og senere under jord, men over havnivå. Forekomsten faller med rundt 15 grader utover fjorden og fra slutten av 80-tallet er det drevet under havnivå. I dag er man kommet ned til –340 meter. Undersøkelser som fremdeles pågår tyder på at det er ressurser til minst 20 års drift, til dagens konsesjon går ut i 2040.

I høringsuttalelsen til departementet sier Norcem at de i samtaler med NOAH gjennom mange år har vært klare på at det ikke vil være aktuelt med samdrift av deponi og gruvedrift. Uttaket av kalkstein skjer på det dypeste nivået og det er også der det er aktuelt å begynne et deponi.

Så sent som for to år siden besluttet Norcem at gruvedriften i Brevik fortsatt skal være en viktig del av råmaterialgrunnlaget for sementproduksjonen.

«Samdrift (kalkutvinning og deponidrift parallelt) er uaktuelt for Norcem. Temaet var ikke omtalt i planprogrammet og drøftes heller ikke i hovedrapportene. Likevel er det tatt opp som tema i Risiko- og sårbarhetsanalysen (ROS-analysen) for driftsfasen», skriver Norcem i høringsuttaleslen.

Selskapet mener det ikke er tilstrekkelig detaljert utredet hva gjelder om gruva i det hele tatt egner seg som deponi, eller langtidseffektene av et deponi. Norcem mener dessuten at risiko- og sårbarhetsanalysen har svakheter.

Må tvinges ut

Det er jo ikke sikkert tidsfristen er noe bedre i Brevik. Norcem har varslet at de vil fortsette å drive gruva fram mot 2040. De ønsker at eierskapsspørsmålene til gruverommene i så fall må staten gå inn med en ekspropriasjon. Det er en tidkrevende, og kanskje enda mer utsettende prosess.

NOAH mener det er fullt mulig å starte deponiet i gruva samtidig som driften fortsetter i dypet. Det er 250 km med gruveganger og de ser for seg at de etablerer deponiet mye høyere i gruva i forlatte gruveganger.

Behandle på Langøya

NOAH ønsker å utvide behandlingsanlegget på Langøya slik at det kan brukes til mottak i fremtiden også. Men ikke selve deponiet. De vil frakte de behandlede massene fra Langvikanlegget på Langøya på båt til et kaianlegg ved Kongkleiv, hvor massene kjøres rett inn i fjellet og gjennom to kilometer tunnel til gruva hvor et nytt deponi etableres.

Det nye Langvikanlegget vil motta de samme avfallsvolumene som før, med en øvre begrensning på 560.000 tonn ubehandlet uorganisk farlig avfall per år. Transportsystemet vil dimensjoneres for 800.000 tonn årlig. Det anslås at det vil være behov for rundt 230 skipslaster årlig, noe som vil øke trafikken i Frierfjorden med ca. 11 prosent.

Den forurensede svovelsyra fra Kronos Titan i Fredrikstad som nøytraliseres med flyveaske fra avfallsforbrenning utgjør rundt 80 prosent av avfallet som skal behandles på Langøya. Det er ikke nok av den sterkt basiske flyveasken i Norge til å nøytralisere syra, så det trengs en betydelig import av flyveaske.

Rundt 10 prosent av avfallet er produksjonsavfall fra aluminiumsindustrien, men det er også mange andre former for avfall som må deponeres.

Det foreslåtte anlegget vil produsere en nøytralisert og stabilisert filtermasse hvor det meste av væsken er fjernet. Det er den som skal deponeres.

På sikt ønsker NOAH å redusere avfallsmengden ved å ta ut salter, men de forventer at dette.

Lokale aksjonsgrupper er sterkt uenige i NOAS egen konsekvensutredning og mener at inntrengning av sjøvann vil påvirke avfallet. Gruva er ikke tett og vil øke og så lenge man ikke vet hva som ligger i avfallet. Det vil kunne gi avgassing mens det deponeres og utfelling av tungmetaller på lang sikt.

Raudsand: Ny, danskutviklet teknologi

Det foreslåtte deponiet på Raudsand skal inkludere et prosessanlegg basert på den danskutviklede Halosep-teknologien. Den er ennå ikke testet i fullskala, men det bygges nå et slikt anlegg som skal rense avfall fra forbrenningen av 500.000 tonn avfall årlig fra København og 18 andre kommuner på Sjælland.  Det er 50 prosent mer enn Klemetsrud-mottaket i Oslo forbrenner årlig.

Metoden går ut på å hente ut metaller og salter, noe som reduserer mengdene som går til deponi med rundt 40 prosent. Teknologien er relativt lik den som utarbeides på Herøya av OiW, men mangler det ekstra prosesstrinnet til slutt som gjør restavfallet mindre giftig og skaper mulighet for nesten 100 prosent gjenbruk fordi restavfallet da kan utnyttes i andre produkter, slik som skumglass.

Gitt en snarlig avgjørelse sier Bergmesteren AS, som er industrigruppen som vil bygge ut mottaket og renseanlegget, at de kan være klar til drift sommeren 2023. Det vil gi dem tid nok til å kjøre inn anlegget før det er fullt på Langøya.

Kan ta forurenset svovelsyre

Hvis den forurensede svovelsyra fra Kronos Titan i Fredrikstad skal renses av dem selv vil det kreve et anlegg til mellom 700 millioner og 1 milliard kroner. I Tyskland renser Konos syra på et slikt anlegg, men i Norge har det vært et slags kinderegg å blande den med basisk flyveaske på Langøya slik at det ble felt ut en form for gips. Hvis syra fortatt skal tas med i regnestykket har Stena gjort forsøk som viser at den egner seg godt til deres prosess som et alternativ til saltsyre som i så fall må kjøpes på markedet, men som også øker mengden salgbare salter etter rensing.


Halocep: Et fullskala anlegg med den danske prosessen som skal hente ut metaller og salter fra syre og flyveaske er under bygging utenfor København. Det er denne prosessen Berbmesteren foreslår brukt på anlegget i Raudsand. Foto: Bergmesteren AS


– Vi ønsker å bygge et anlegg som kan ta imot avfall fra mellom 30 og 40 forbrenningsanlegg. Det vil være vesentlig billigere for alle og gjøre det enklere å ta imot forurenset syre, sier Geir Allum Sørensen i selskapet Mepex. Mepex er konsulent for Bergmesteren Raudsand AS, som er selskapet som vil utvikle området i Nesset som de eier sammen med Veidekke.

Mer enn flyveaske

Debatten til nå har fokusert mest på syre og flyveaske, men det er mye annet avfall som skal til deponi. Det er store mengder avfall fra aluminiumsindustrien og giftig avfall fra en lang rekke industribedrifter.

Flyveasken og forurenset syre utgjør de store volumene. Det er her behandling har potensial til både å redusere mengden til rundt det halve, og ufarliggjøre resten. Men det er mye mer som skal deponeres.

NOAS forslag er å bygge et behandlingsanlegg på Langøya hvor alt avfallet fra deres mellom 200 og 250 kunder tas imot og prosesseres. De vil bruke omtrent den samme teknologien som på Raudsand for å ta ut metaller og salter slik at mengdene reduseres. De vil også jobbe med alt det andre giftige avfallet og bake det i den filterkaken som går til deponiet i gruva.

Separat deponering

På Raudsand vil de deponere det andre farlige avfallet for seg selv. I hvert av de 300 meter lange, 25 meter brede og 50 meter høye kamrene vil de bygge det de kaller en sarkofag i bånn. Her vil de ha flere kammer for å skille giftig avfall som kan reagere med hverandre over tid. Mens en fjellhall fylles med materialer fra filterpressen fylles sarkofagen i neste hall til forrige hall nærer seg full. Da forsegles sarkofagen ved å støpes inn slik at den danner bunnen i fjellhallen som står for tur til å fylles opp. Når det skjer begynner man å fylle sarkofagen i neste hall.

Hver hall er ment å ta imot avfall i rundt et år før man bytter til neste hall.

https://www.tu.no/artikler/teknologi-skiller-alternativer-til-nasjonalt-deponi-her-er-hvordan/463224

Ny prosess kan halvere mengden spesialavfall om få år

Teknisk direktør i Oslo mener vi trenger et nasjonalt deponi.

Teknisk direktør i Oslo kommunes energigjenvinningsetat Johnny Stuen vil ta nye prosesser i bruk for å minimere spesialavfall som må lagres. Men likevel trengs et nasjonalt deponi, mener han.

– Jeg skjønner argumentene fra Brevik som ønsker at vi etablerer lokale deponier rundt om i landet, men jeg tror vi trenger et nasjonalt deponi av flere grunner. Det er mer rasjonelt, det sikrer et trygt deponi og det kan etableres et stort nok og kompetent kunnskapsmiljø. Dette er et felt som trenger stor innsikt, sier Stuen til TU.no.

Teknologidirektøren tror problemene med å deponere med flyveaske vil bli redusert i fremtiden, både i omfang og i farlighetsgrad.


Renser alt: NORSEP-prosessen utvikles av OiW Process På Herøya sammen med Scanwatt. Prosessen framstiller en flyveaskerest som er giftfri og klorfri, og som kan inngå i industriprodukter som betong og skumglass. En forutsetning for dette vil ofte være at klorinnholdet er lavt. Markeder for behandlet og kloridfri flyveaske vil ikke dukke opp over natta. I mellomtiden vil flyveaskeresten kunne blandes med bunnaska og deponeres samen med denne på ordinære deponi beregnet for ikke farlig avfall. De grønne boksene er sluttprodukter fra prosessen. Foto: OiW

– Vi kan ta ut metaller som er salgbare produkter og salter og vi kan nøytralisere de sterkt basiske restene. Om vi står igjen med 30 eller 50 prosent er vanskelig å ha noen formening om. Et eller annet sted går det en økonomisk grense i tillegg til at energiforbruket kan bli for høyt. Men teknologien er i rask utvikling, så dette vil bare bli bedre i årene framover. Likevel haster det med en beslutning og jeg håper den blir tverrpolitisk, selv om det kommer til å bli vondt.

I Sverige importeres veldig mye avfall som brennstoff i energiverk i tillegg til at de får betalt for å ta imot det. Her tar mange til orde for at de derfor må kunne eksportere flyveasken.

– Jeg mener at vi må ta oss av det avfallet vi selv produserer uansett hvor det vi brenner kommer fra, sier Stuen.

Skal teste i Oslo

Han forteller om porsgrunnsbedriften OiWs Norsep-prosjekt. De skal sette opp et anlegg for å hente ut ressurser fra avfallet.

I første omgang handler det om å hente ut en metallholdig filterkake med høyt innhold av sink, bly og litt edle metaller. Det er verdifulle ressurser som kan selges til videre prosessering.

Det siste halvåret har de også sett på om det er mulig å hente ut salter fra flyveasken. Det kan være et salgbart produkt, men vil også redusere volumene betydelig.

– Vi har også et surt vaskevann fra andre renseprosesser som vi kan benytte til å nøytralisere den sterkt basiske flyveasken slik at vi ender opp med et mye mindre farlig restprodukt. På litt sikt vil håper vi å minst kunne halvere volumet som varierer mellom 3.000 og 5.000 tonn årlig. Og at vi kan redusere giftigheten til et nivå som gjør at vi kan håndtere det som er igjen på samme måte som vi benytter bunnasken. Det er et produkt vi kan bruke til overdekning av deponier og andre anvendelser, sier Stuen.

Hvor store investeringer som må gjøres før dette blir en realitet er ikke klarlagt, og et slikt anlegg vil neppe være i drift på fem, seks år.

– Går det som vi håper kan dette blir en modell som kan benyttes i andre forbrenningsanlegg både i Norge og i resten av Europa. Kanskje det også kan etableres norsk industri om vi lykkes, sier han.

Norsep-prosjektet

– Vi er i planleggingsfasen for bygging og installasjon av fullskalaanlegget på Haraldrud. Nå gjør vi pilottesting for å skaffe grunnlag for konstruksjonen. Planer er å starte opp anlegget i 2021, sier sjefen i OiW, Susan Heldal.

Selskapet ønsker å bygge kundetilpassede renseanlegg og de skal også snart i gang med å teste flyveaske fra andre forbrenningsanlegg.


Testanlegg: I testanlegget til OiW Prosess på Herøya har de utviklet det de kaller et «poleringstrinn» hvor de lager produkter av alt flyveasken. Foto: OiW

Mye av teknologien som brukes av de som driver rensing av flyveaske er lik. Men Heldal understreker at Norseps teknologi skiller seg ut ved at den resten som bli igjen etter rensingen, som er mellom 50 og 70% av den opprinnelige, er fri for klor- og dioksiner og derfor ikke lenger klassifisert som farlig avfall. Det betyr at den kan benyttes i en industriell prosess, eller eventuelt blandes med bunnasken. Prosessen er utviklet i samarbeid med Scanwatt.

– Vi får også ut et klorfritt metallhydroksid med 30–50% sinkinnhold. Denne kan selges til videre bearbeiding. Det er nok mer hensiktsmessig selv om man i Sveits fremstiller 99,9% ren sink på selve forbrenningsanleggene.

En annen ting som gjør at Norsep-teknologi skiller seg ut, er at de planlegger å mate inn andre avfallsstrømmer i prosessen.

– Det er ulikt fokus på behandling av salt i de forskjellige prosessene. Vi ser på muligheten for gjenvinning av salt der det er nødvendig og/eller lønnsomt, sier Heldal.

https://www.tu.no/artikler/ny-prosess-kan-halvere-mengden-spesialavfall-om-fa-ar/463227