Metaller gjør flyveaske til farlig avfall

I verdens første fullskala forsøksanlegg vil et dansk selskap vaske sink, salt og en rekke metaller ut av flyveasken. Teknologien ønskes brukt i deponi i Møre og Romsdal.

Metallproduktet har et sinkinnhold på 40–45 prosent, men det kan senere utvinnes slik at metallet kan gjenbrukes til takrenner og andre sinkprodukter.
Metallproduktet har et sinkinnhold på 40–45 prosent, men det kan senere utvinnes slik at metallet kan gjenbrukes til takrenner og andre sinkprodukter. (Foto: Stena Recycling)

17.000 tonn flyveaske fra Vestforbrændings skorsteinsrøyk sendes hvert år til Tyskland eller Norge, hvor det deponeres i gruver som farlig avfall. Det skyldes askens innhold av en rekke metaller og klorider som i stedet kunne utvinnes, nyttiggjøres og gjenbrukes.

Og nettopp det er tanken bak forsøksanlegget Halosep, som om et halvt år startes opp på Vestforbrændings avfallsforbrenningsanlegg i Glostrup. Målet er dels å kunne deponere den vaskede flyveaske som ufarlig avfall i Danmark, og kanskje til og med nyttiggjøre seg den som ingrediens i betong eller sement, og dels å utvinne og gjenbruke innholdet i flygeasken, som består av sink og en rekke andre tungmetaller.

…………………………………………………….

https://www.tu.no/artikler/metaller-gjor-flyveaske-til-farlig-avfall-na-skal-de-i-stedet-gjenbrukes/467479

Et deponi i Brevik kan gjennomføres uten fare for helse eller miljø

Brevik har utpekt seg som det mest egnede alternativet for deponi for behandlet uorganisk farlig avfall, skriver Bellona-leder Frederic Hauge i dette svarinnlegget.

Deponiet på Langøya er snart fullt.
Deponiet på Langøya er snart fullt. (Foto: Noah)

Norge trenger ny kapasitet for håndtering av uorganisk farlig avfall. Selv i en sirkulær økonomi vil det være behov for å ta miljøgifter ut av kretsløpet, og prosessen er på overtid med å planlegge et nytt deponi for behandlet uorganisk farlig avfall. Brevik har utpekt seg som det mest egnede alternativet, og kan gjennomføres uten eksplosjonsfare eller fare for skadelige utslipp.

Likevel er påstander om slike farer tilbakevendende i debatten, og Bellona svarte på en del av dem på TU.no den 04.05. Vi registrerer at et tilsvar til vårt innlegg fra Henriette Thorp, psykologspesialist og styremedlem i Vern om Grenland (VoG), gjentar og forsterker de samme påstandene. Vi spør oss hva som oppnås med dette – foruten å spre unødvendig frykt?

Thorp skriver at regiongeolog «Dahlgren (…) reagerer på Noahs påstand i deres konsekvensanalyse. Noah hevder at kalkfjell er selvreparerende og selvtettende». Videre skriver hun at en rapport fra professor Lauritzen «(…) viser at kalkstein i bruddsonene i gruvene vil løse seg opp over tid». Dette har Bellona svart på i vårt innlegg av 4. mai: «Deponimotstanderne hevder at konsekvensutredningen for Brevik forutsetter at berget er tett og selvtettende og dermed ikke skulle forårsake utlekking i drifts- og etterdriftsfasen. Dette har aldri vært hevdet i konsekvensutredningen. Poenget er ikke hvor tett berget er, men om utlekking vil utgjøre noen miljørisiko. Konsekvensutredningen beskriver hvordan den kontinuerlige vanngjennomstrømningen i en driftssituasjon, med oppsamling og rensing av gruvevann, vil få miljøtilstand «God» før det slippes til fjorden. Etter deponiet avsluttes vil gruven fylles med vann, noe rapporten som deponimotstanderne baserer kritikken sin på ikke ser ut til å ha fått med seg. Dette gjør at utlekking heller ikke da vil være noe problem, på grunn av lav vanngjennomstrømning, egnet bergmasse, og lav utlekking fra det allerede behandlede avfallet.»

Dersom det skulle være noen tvil er det altså uttalelsene fra regiongeologen og rapporten fra Lauritzen vi svarer på her, og det faglige grunnlaget finnes i vurderingene fra Norges Geotekniske Institutt.

Thorp trekker også frem et tema som er mindre repetert i debatten: Biologisk gassdannelse. Som beskrevet i KU (Miljørisikovurdering kap. 7.6) er det lite sannsynlig med slik gassdannelse, og forholdene ligger til rette for at eventuell gass blir immobilisert, slik at den ikke utgjør noen fare. For å få dette endelig bekreftet vil det gjennomføres nye forsøk, gitt at det blir en reguleringsplan for Brevik.

I tillegg er Thorp bekymret for folkehelsa til beboerne i Grenland. Frykt må tas på alvor, men det faglige grunnlaget viser at et deponi i Brevik kan gjennomføres uten fare for helse eller miljø. Ser Thorp at det kan være problematisk når hun som psykolog likevel bidrar til å spre frykt?

Hovedproblemet til VoG er likevel at de fremstiller saken som om vi kan gjenvinne oss ut av deponibehovet. Thorp skriver: «(…) Bellona (…) ønsker seg et giftdeponi. Er det ikke gjenvinning og resirkulering fremfor gammeldags og forurensende deponering, som bør være fremtiden?»

Dette er problematisk av flere grunner:

  • Brevik vil ikke være et «giftdeponi», men et deponi for behandlet og stabilisert farlig avfall – som ikke lenger utgjør noen fare for omgivelsene.
  • Deponering er ikke forurensende, snarere tvert imot – det er en velprøvd metode for å lagre stabilisert uorganisk farlig avfall. Med renseanlegget vil det gi forbedret tilstand på vannet som slippes til fjorden sammenlignet med dagens situasjon.
  • Vi kan ikke gjenvinne oss ut av deponibehovet. Som beskrevet i vårt innlegg av 4. mai: «Industrien og forskermiljøer har i over 25 år jobbet for slike løsninger, men det er krevende – og derfor er det heller ikke noen industrielle aktører som foreløpig kan tilby ferdigutviklede og bærekraftige gjenvinningsløsninger. Deler av avfallet inneholder dessuten miljøgifter som må uskadeliggjøres, ikke resirkuleres.» Dette gjelder for eksempel kvikksølv.

Hjelper det når VoG gir falske forhåpninger om at resirkulering kan fjerne deponibehovet?

https://www.tu.no/artikler/et-deponi-i-brevik-kan-gjennomfores-uten-fare-for-helse-eller-miljo/466412

(Nei til giftdeponi er imot deponi i Brevik)

Nasjonalt deponi i Romsdal fortsatt mulig – naboprotester blir ikke hørt

Tilhengerne håper regjeringen vil velge teknologi som er under utprøving i Danmark.

Halocep: Et fullskala anlegg med den danske prosessen som skal hente ut metaller og salter fra syre og flyveaske er under bygging utenfor København. Det er denne prosessen Berbmesteren foreslår brukt på anlegget i Raudsand. Illustrasjon: Bergmesteren AS

Snart er det nasjonale deponiet for spesialavfall på Langøya fullt. Alternativet til å etablere et nytt deponi i Telemark, er å lage et nytt deponi i Nesset i Romsdal. 

Teknologiene som skal brukes i de to foreslåtte løsningene, er forskjellige. Det foreslåtte deponiet på Raudsand skal inkludere et prosessanlegg basert på den danskutviklede Halosep-teknologien. Den er ennå ikke testet i fullskala. Metoden går ut på å hente ut metaller og salter, noe som reduserer mengdene som går til deponi med rundt 40 prosent.

Et praktisk problem i saken er at tida er knapp. Miljødirektoratet mente i fjor høst at det ikke er godt nok dokumentert at teknologien som foreslås benyttet på Raudsand, er egnet.  

Nabokommunene sier nei

I Nesset, som fra nyttår blir en del av nye Molde kommune, er meningene om deponi delte. I formannskapet i kommunen anbefalte et flertall å si nei å omregulere området som er tenkt brukt som nasjonalt deponi.

Men torsdag sist uke snudde kommunestyret, og vedtok med 13 mot 8 stemmer å omregulere området.

Dermed er et viktig lokalt hinder fjernet for de som ønsker en deponiløsning på Raudsand i Nesset.

– Dere vet hva dette vil bety for etablering av nye arbeidsplasser. Raudsand er også et sted med lang tradisjon for industriarbeidsplasser, sa ordfører Rolf Jonas Hurlen (H) da debatten startet, ifølge Romsdals Budstikke.

Men striden er ikke over. «Kommunene Gjemnes, Sunndal, Tingvoll og Møre og Romsdal fylkeskommune opprettholder
innsigelsen til reguleringsplanen. Ingen av kommunene ser grunn til å gjennomføre mekling med Fylkesmannen i Møre og Romsdal på reguleringsplanen. Nesset kommune oversender derfor reguleringsplan Bergmesteren Raudsand til Kommunal- og moderniseringsdepartementet for videre behandling», heter det i vedtaket. 

Ekspertgruppe er i gang

Mens selve striden om reguleringsvedtaket skal behandles av Kommunaldepartementet, er det Klima- og miljøverndepartementet som i realiteten avgjør hvor det nye deponiet skal ligge. Departementet satte tidligere i vår ned en ekspertgruppe som utreder saken, etter at det tidligere også har vært flere utredninger om spørsmålet.

– Vi er klar over at det er stor motstand i lokalmiljøet rundt Brevik mot NOAHs foreslåtte deponi i Dalen gruver for å overta når det er fullt på Langøya. Spesielt etter at Porsgrunn sa nei til å utarbeide en reguleringsplan i 2015 ble det vanskelig, sa statssekretær Atle Hamar (V) til TU.no i slutten av april.

Store protester i Telemark

Forslaget om å bruke Dalgen gruver i Brevik som nytt deponi, vekker også protester. Motstanderne mener deponiet ikke bør ligge i et så tett befolket område, og at grunnforholdene ikke er gode nok. 

–Jeg synes dette er gledelig. Det vil lette trykket på Brevik, sier Knut Schüller som er leder av «Vern om Grenland – nei til deponi», til avisa Varden om vedtaket i Nesset.

Porsgrunn-ordfører Robin Kåss (Ap) tror ikke kampen er over.

– Det er viktig at vi holder trykket oppe på dagens nivå. Saken er ikke avgjort, fordi det er sterke økonomiske interesser bak Brevik-alternativet, sier han til lokalavisa.

Norsk avfallshåndtering (NOAH) som drifter dagens deponi på Langøya, mener det er fare for at industrien blir stående uten deponiløsning hvis ikke Brevik blir valgt raskt. 

https://www.tu.no/artikler/nasjonalt-deponi-i-romsdal-fortsatt-mulig-naboprotester-blir-ikke-hort/466190

Stor risiko for folkehelsa ved deponi nær tett bebyggelse

Økonomiske interesser og egen vinning skal ikke få ødelegge for mennesker og natur i all fremtid, skriver artikkelforfatteren i dette debattinnlegget.

Innlegg av HENRIETTE THORP, PSYKOLOGSPESIALIST OG STYREMEDLEM AV VERN OM GRENLAND

  Inne i denne gamle kalkgruven i Breivik i Telemark vil NOAH lagre 800.000 tonn farlig uorganisk avfall i året.
Inne i denne gamle kalkgruven i Breivik i Telemark vil NOAH lagre 800.000 tonn farlig uorganisk avfall i året. (Foto: Norcem)

«Frivillig fagruppe for bidrag til løsning av deponisaken fra Telemark kommer med flere faktafeil og stråmannsargumenter om Brevik som lokalisasjon for fremtidig lagring av av behandlet uorganisk farlig avfall» skriver daglig leder i Bellona Frederic Hauge i TU den 04.05.19.  Videre trekker han frem at det ikke vil være risiko for verken giftige utslipp eller eksplosjonsfare. Hauge uttrykker stor bekymring når det kommer til vern av natur, miljø og helse og mener at et deponi under Brevik og Heistad er løsningen.

Som miljøaktivist gjennom hele livet og i front som miljøets forkjemper har Hauge skapt seg et navn. Han har tross alt avslørt miljøsyndere og har æren for mange gode løsninger. Jeg er ikke uenig. Hauge har gjort mye bra for miljøet og mennesker i Norge. Det er derfor lett tro på at det han skriver representerer et helhetlig bilde av virkeligheten.

Dalen gruver i Brevik strekker seg inn under Eidangerfjorden, Brevik og Heistad. Det bor ca. 35.000 mennesker i en radius av 6 km. Her er det sterke krefter, deriblant Bellona og Noah, som ønsker seg et giftdeponi. Er det ikke gjenvinning og resirkulering fremfor gammeldags og forurensende deponering, som bør være fremtiden? Bør vi ikke heller satse på løsninger med utgangspunkt i den beste tilgjengelige teknologi og ønske resirkulering velkommen?

Regiongeolog for Telemark, Buskerud og Telemark Svend Dahlgren uttaler i Telemark fylkeskommunes høringssvar at han reagerer på Noahs påstand i deres konsekvensanalyse. Noah hevder at kalkfjell er selvreparerende og selvtettende. (Telemark Fylkeskommune, ref. 18/11297-3). På bakgrunn av dette mener jeg det er berettiget å spørre hvilken kompetanse Noah, Bellona og Miljødirektoratet innehar i denne saken.

Bedre blir det ikke når vi ser hva Dr. Philos Stein Erik Lauritsen uttaler. Lauritzen er en objektiv tredjepart fra Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen. Han har utgitt en rapport om lekkasjeforholdene i gruvene. Rapporten viser at kalkstein i bruddsonene i gruvene vil løse seg opp over tid.

Miljødirektoratet var allerede klar med en miljøfaglig vurdering i 2015, og direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet var ute med følgende sitat: «Med det vi vet i dag mener Miljødirektoratet at disse gruvene ut fra et miljøfaglig vurdering kan være særdeles godt egnet». Uttalelsene er basert på generell kunnskap og geologi i området, og ikke basert på noen utredning fra direktoratets side. 

Bellona hevder at et deponi i Brevik er en fullstendig akseptabel miljørisiko, og Miljødirektoratet støtter også opp om dette. Hauge påstår at kvaliteten på avrenningsvannet fra et mulig deponi vil være bedre enn det vannet som allerede befinner seg i Eidangerfjorden (TU, ref. 04.05.19). Hva dette vannet kan forårsake av gassdannende bakterievekst, nevnes ikke.

Det er ingen tvil om at det er stor risiko for folkehelsa til beboere i Grenland dersom et deponi blir lagt under tett bebyggelse. De psykiske belastingene har allerede satt sine spor hos mange mennesker i Grenland. På sikt vil et mulig deponi under Brevik og Heistad påvirke nærområder og etterhvert rundt Grenland ved lekkasje til luft og vann.

Når det er tale om et mulig giftdeponi i nærhet til folk og tett bebyggelse, er det nulltoleranse for  fraser og utsagn uten rot til virkeligheten. Økonomiske interesser og egen vinning skal ikke få ødelegge for mennesker og natur i all fremtid.

https://www.tu.no/artikler/stor-risiko-for-folkehelsa-ved-deponi-naer-tett-bebyggelse/465475

Hvor lenge skal mytene få styre Norges miljøpolitikk?

Brevik er det eneste trygge og realistiske alternativet som vi kan få på plass i tide.

Striden står om løsningen som skal etterfølge deponiet på Langøya, som snart er fullt.

I et debattinnlegg på TU.no den 30.04 viser en «frivillig faggruppe» hvordan de lar sitt lokale engasjement fortrenge fakta.

Bellona jobber for vern av natur, miljø og helse. Derfor bekymrer det oss når myter om eksplosjonsfare og giftige utslipp gjør at man unnlater å fatte nødvendige beslutninger for å sikre trygg fremtidig avfallshåndtering.

«Frivillig faggruppe for bidrag til løsning av deponisaken» fra Telemark kommer med flere faktafeil og stråmannsargumenter om Brevik som lokasjon for fremtidig lagring av behandlet uorganisk farlig avfall. Gruppen gjentar påstander som allerede er tilbakevist, og trekker opp et kunstig skille mellom gjenvinning på den ene siden og Brevik på den andre siden. Samtidig ser ikke gruppen ut til å forstå alvoret forbundet med at Norge kan bli stående uten håndteringskapasitet for uorganisk farlig avfall.

Mangel på slik kapasitet vil true miljø, helse og arbeidsplasser. Det er derfor nødvendig å gå videre med en statlig reguleringsplan for Brevik, som er det eneste trygge og realistiske alternativet som vi kan få på plass i tide.

Ingen eksplosjonsfare eller giftige utslipp

Gruppen hevder det er helserisiko forbundet med deponiet, men hvilken helserisiko er de da bekymret for? Det er ingen eksplosjonsfare eller fare for skadelige utslipp. Vannet som slippes til fjorden vil til og med få bedre miljøtilstand enn det har i dag, siden deponiet innebærer etablering av renseanlegg.

Deponimotstanderne hevder at konsekvensutredningen for Brevik forutsetter at berget er tett og selvtettende og dermed ikke skulle forårsake utlekking i drifts- og etterdriftsfasen. Dette har aldri vært hevdet i konsekvensutredningen. Poenget er ikke hvor tett berget er, men om utlekking vil utgjøre noen miljørisiko. Konsekvensutredningen beskriver hvordan den kontinuerlige vanngjennomstrømningen i en driftssituasjon, med oppsamling og rensing av gruvevann, vil få miljøtilstand «God» før det slippes til fjorden. Etter deponiet avsluttes vil gruven fylles med vann, noe rapporten som deponimotstanderne baserer kritikken sin på ikke ser ut til å ha fått med seg. Dette gjør at utlekking heller ikke da vil være noe problem, på grunn av lav vanngjennomstrømning, egnet bergmasse, og lav utlekking fra det allerede behandlede avfallet.

Deponimotstanderne hevder at avfallsgipsen vil være ustabil, med henvisning til at gips (CaSO4) kan løses opp i vann. Her overser de nok en gang detaljene: Norges Geotekniske Institutt viser at det ikke er gipsens løselighet som styrer utlekkingsfaren, fordi tungmetallene er bundet til andre stoffer enn selve gipsen. Denne påstanden er tilbakevist utallige ganger. Det er utrolig at de som hevder å være faglige sterke, ikke tar inn over seg forskjellen på oppløselighet av gips og oppløselighet av tungmetaller felt ut som hydroksyder.

Gruppen hevder at det er eksplosjonsfare i forbindelse med deponering av avfallet. Hvor er fagligheten som underbygger dette? Eksplosjonsfaren er grundig tilbakevist: Behandlingen av avfallet vil foregå på Langøya etter samme trygge prosedyrer som i dag. Etter behandling er risikoen for gassutvikling minimal. Selv denne gjenstående risikoen vil fjernes gjennom enkle tiltak, som god ventilasjon. Det er samtidig et paradoks at man fremmer frykt for eksplosjon i en gruve der det allerede på daglig basis sprenges med enorm kraft.

VI konstaterer at gruppen velger å gjenta tilbakeviste påstander som de åpenbart må eller bør være kjent med.

Sirkulær naivitet 

Debattinnlegget avsluttes med en oppfordring til minimering og resirkulering av avfall – som om dette skulle stå i kontrast til Brevik som lokasjon for lagring av behandlet uorganisk farlig avfall. Å tro at vi kan resirkulere oss ut av industriens deponibehov er i beste fall naivt. Industrien og forskermiljøer har i over 25 år jobbet for slike løsninger, men det er krevende – og derfor er det heller ikke noen industrielle aktører som foreløpig kan tilby ferdigutviklede og bærekraftige gjenvinningsløsninger. Deler av avfallet inneholder dessuten miljøgifter som må uskadeliggjøres, ikke resirkuleres.  

Planene for Brevik kombinerer resirkulering med en veldokumentert og trygg teknologi for stabilisering og deponering av det resterende avfallet. Ikke minst innebærer Brevik-alternativet en realistisk tidsplan for gjennomføring. Dette står i motsetning til det andre alternativet, Raudsand, som Miljødirektoratet har konstatert at er urealistisk (Miljødirektoratet, 31. oktober 2018). Mener den frivillige gruppen altså likevel at Raudsand-alternativet er bedre? Eller ser de for seg at man skal gå tilbake til start og begynne en ny tidkrevende utredningsprosess for å finne lokaliteter som ikke allerede er vurdert? Det vil i så fall være en garanti for at Norge blir stående uten nødvendig kapasitet for håndtering av farlig avfall.

Lokale motkrefter må også ta inn over seg realitetene

Det å yte motstand må ikke bety at man ser bort fra fakta, og fakta er at Brevik er et trygt alternativ for fremtidig deponi. Innlegget til gruppen viser hvordan de nekter å ta dette inn over seg. Alle argumenter mot lokal utbygging får fortsette å leve sitt eget liv, uansett hvor godt de er tilbakevist. Dermed bidrar de til farlige myter som allerede fått klima- og miljøminister Elvestuen til å unngå beslutninger av nasjonal viktighet. Hvor lenge skal mytene få lov til å styre Norges miljøpolitikk?

https://www.tu.no/artikler/hvor-lenge-skal-mytene-fa-styre-norges-miljopolitikk/464299

NOAH: Industrien risikerer å stå uten løsning for farlig avfall

Ber om hjelp til å påvirke regjeringens ekspertutvalg.

Deponiet for spesialavfall på Langøya i Telemark er snart fullt. NOAH ønsker å drifte et nytt deponi i samme område, men Nesset i Romsdal er også en aktuell plassering.
Deponiet for spesialavfall på Langøya i Telemark er snart fullt. NOAH ønsker å drifte et nytt deponi i samme område, men Nesset i Romsdal er også en aktuell plassering. (Foto: NOAH)

Regjeringen har nedsatt en ekspertgruppe som skal se på spørsmålet om lagring av farlig avfall etter 2024. NOAH har 25 års erfaring med å håndtere farlig i Norge, men i 2024 er det slutt. Da er deponiet på Langøya fullt. Derfor haster det veldig med å etablere et nytt deponi mener administrerende direktør i NOAH, Carl Hartmann.

NOAH har gjennom mange år hatt samarbeid med Norcem om å benytte gamle gruveganger i Dalen gruver i Brevik til nytt deponi. Her er det kapasitet til å løse deponiproblemet i svært mange år framover. Norcem ønsker imidlertid nå å drive uttak av kalkstein fra Dalen gruver i flere år enn tidligere antatt.

– Det er staten som har retten til arealer under sjø i Norge. Det reguleres så vidt jeg forstår av Kontinentalsokkelloven. Størstedelen av det aktuelle gruveområdet ligger under sjø. Vi ønsker at staten nå starter et reguleringsarbeid og avklarer etterbruken. Det må jobbes i parallell med rettighetene til bruk av Dalen gruver som deponi.

Ber om klare og tydelige stemmer

2. april sendte NOAH et brev til norske industrielle kunder og forbrenningsanlegg og oppfordret dem til å ha en klar og tydelig stemme overfor det ekspertutvalget som nå er nedsatt.

NOAH etterlyser en snarlig politisk avklaring. Selskapet er bekymret for at Norge kan stå uten kapasitet når Langøya er full.

– Tiden løper fra oss alle. Det er vårt ansvar å informere om dette. Industrien kan risikere å stå uten en løsning for sitt farlige uorganiske avfall, mener NOAH.

Selskapet understreker at det er tre år siden Miljødirektoratet konkluderte med at Dalen gruve ville være godt egnet som deponi for behandlet farlig uorganisk avfall og at NOAH har investert betydelig for å forlenge levetiden til mottaket på Langøya fra 2022 til 2024.

– Med de investeringene vi har gjort kan vi strekke deponivirksomheten på Langøya til 2024. Innen da skal vi ha etablert anlegg både på Langøya og i Brevik. På Langøya skal vi bruke eksisterende prosessanlegg og i tillegg skal vi behandle avfallsproduktet i en ny filterpresse. Den skal fjerne det meste av vannet, reduserer volumet som skal deponeres før avfallsproduktet sendes tørt med båt til et nytt deponi i den utdrevne delen av Dalen gruve, sier Hartmann.

Prosessanlegget skal utvides på Langøya

Alle de ca. 200 ulike avfallsstrømmene som NOAH deponerer i dag vil bli behandlet og bakt inn i avfallsproduktet som skal deponeres. På sikt ønsker de å redusere volumene ved å hente ut saltene ved å etablere et saltgjenvinningsanlegg. Dette forskningsprosjektet kjøres nå av NOAH i en uttestingsfase. Per i dag har vi ikke sett at tungmetaller som kan hentes ut av flyveasken vil være en salgbar fraksjon på en bærekraftig måte.

– Vi har engasjert oss sterkt i forskning for å utvikle metoder til å hente ut verdier, kunne gjenbruke deler av avfallsproduktet og redusere avfallsmengden som skal deponeres. Dette er industrielt krevende, og vi og andre fageksperter tviler på tidsplanene som mange oppgir for industrialisering av slike nye prosesser. Det bør ekspertutvalget vurdere nøye for dette har konsekvenser for industrien, sier han.

Hartmann har stor forståelse for at folk ikke liker farlig avfall. Teknikk og industri settes opp mot følelser. Likevel mener han at historien taler for seg og at NOAH har bevist gjennom 25 år at de kan håndtere utfordringene.

https://www.tu.no/artikler/noah-industrien-risikerer-a-sta-uten-losning-for-farlig-avfall/463490